Zion Fevik, en liten menighet som satser på en stor Gud med sitt misjons og barnehjemsarbeid i enorme India

Zion menigheten på Fevik: I ferd med å bygge barnehjem i indisk by hvor målet er å ta omsorgen for 20-25 foreldreløse barn samt å gi støtte til misjons og evangeliseringsarbeidet til “Jesus Is Alive Ministries” som drives av evangelist S.Victor. Zion Fevik er en liten Sørlandsmenighet som har tro på en stor Gud og er derfor i ferd med å bygge et barnehjem i den indiske byen Keeranur som hadde 6681 innbyggere i 2001. Utover selve barnehjems-prosjektet som er et selvstendig sosialt arbeid vil menigheten tungt støtte opp om den kristne misjonsvirksomheten “Jesus Is Alive Ministries” som ledes av den lokale evangelisten S. Victor som blant annet virker i byen Palani som i 2011 hadde rett over 70 000 innbyggere. Dette nyopprettede arbeidet som er i ferd med å føde frem et barnehjem på den andre siden av kloden forteller at det er mulig å gjøre en forskjell, i hvert fall for noen av de aller fattigste, barn uten mammaer og pappaer på den andre siden av jordkloden.

Zion Fevik som er en liten pinsemenighet som holder til i en mindre bygning i sentrum av Fevik, er tallmessig ingen kjempemenighet med store lokaler og luksuriøs innredning, men med en atmosfære som smaker av åpenhet og et lite stykke himmel på jord. Mens mange av vår tids store kirker satser på brød, sirkus og tidens trender er det evangeliet og Guds Ånd som former arbeidet på Zion. Den vesle menigheten satser ikke på det kontroversielle “velstands-evangeliet” eller et populistisk budskap for å bli populære -men tror likevel Gud for å starte opp et viktig sosialt og evangelisk misjonsarbeid i et land på andre siden av kloden. I det fattige India med sine mer enn 1,2 milliarder innbyggere, -og her vil den vesle Sørlandsmenigheten forsøke å gjøre en forskjell, i hvert fall for noen i det enormt folkerike landet langt langt borte.

Barnehjemmet i Keeranur som etterhvert vil komme til å huse mellom 20 og 25 foreldreløse barn vil etter planen stå ferdig i sommer og i forbindelse med åpningen vil et sted mellom 10 og 15 fra menigheten i Fevik sentrum dra ned for å være tilstede under åpningen, forteller to av de sentrale kvinnene bak arbeidet i en samtale med Søkelys. De to unge kvinnene, som begge er vokst opp i den kristne tro og menighetsliv, på henholdsvis Sørlandet og i Østfold, er begge dypt involvert i et arbeid som formelt ble iverksatt av Zion ina-2010i 2010. Før det hadde de begge lagt igjen sine hjerter under besøk i den
folkerike nasjonen, og ideen om et selvstendig engasjement i regi av pinsemenigheten hvor Terje Tveiten da var nytilsatt forstander er blitt født frem over flere år. Det hele startet med at den ene av kvinnene allerede i 2003, da hun som en ung kvinne tidlig i tjueårene ble engasjert i et barnehjems-arbeid i Trivellore, en del av storbyen Chennai som er en havneby på Koromandelkysten i India, ved Bengalbukta. Den er Indias fjerde største by med 4,3 mill.
innbyggere, forteller Wikipedia. Ina’s engasjement for India startet for mer enn 11 år siden da hun bare 21 år gammel ble kastet inn i et arbeid hennes menighet i Fredrikstad hadde overtatt etter Berta og Ole Stavli som hadde drevet et arbeid i India helt siden 1970 og 1980 tallet. Da Berta’s ektemann døde i 1996 følte den da 85 år gamle kvinnen som selv aldri hadde vært i India, at arbeidet ble for meget, – og kvinnens menighet i Fredrikstad tok over arbeidet. “Det var gjennom dette arbeidet jeg første gang kom i kontakt med India,” forteller misjonæren som hadde sitt første besøk i dette enorme landet allerede som tjueenåring. Hun besøkte barnehjemmet i Trivellore, en del av storbyen Chennai som er India’s fjerde største by.

Dro alene til India tjueen år gammel

Det ble litt av et omveltning for den da tjueen år gamle jenta og plutselig skulle være og bo i et land på andre siden av kloden uten å kunne verken språk eller kjenne kulturen skikkelig. Under sitt første besøk der nede skulle hun jobbe ved barnehjemmet i Trivellore som er en del av storbyen Chennai. Det var en modig og samtidig litt forskremt Ina som kastet seg ut i det ukjente alene i et fremmed land uten å kunne et india-gutteneste ord av det lokale språket. Bedre ble det ikke når hun oppdaget at folk heller ikke forstod engelsk. Men likevel, tross språkbarrierene, kulturforskjellene og et helt annet klima kastet hun seg full av pågangsmot inn i oppgavene. I første omgang ble det kommunisert via fingerspråk og tegn for å “snakke” sammen, men gradvis plukket hun opp enkeltord i språket. “Faktisk var det med å leke med de lokale barna på barnehjemmet at jeg lærte mest av språket,” sier kvinnen som hadde gitt seg i kast med et eventyr i det ukjente. Det var også under oppholdet på dette barnehjemmet at hun ble kjent med en 28 år gammel enke med to barn. Chandra som jobbet ved barnehjemmet ble skremt når hun traff Ina for første gang. Årsaken; hun hadde aldri sett noen hvite mennesker før -men skrekken ble overvunnet og de to fikk nære relasjoner og fellesskap -som igjen gjorde at Ina ble kjent med Chandra’s bror som var lokal pastor og evangelist i Palani.

jente-med-kulNede i dette fattige men enorme landet med mer enn en milliard mennesker la Gud dette folkerike landet tungt på hennes hjerte. “Jeg la rett og slett igjen mitt hjerte i India,” forklarer hun som virkelig brenner av glød når hun forteller om prosjektet og landet. De fattige foreldreløse barna hun hadde møtt hadde stjålet hennes hjerte. I 2004 besøkte den andre kvinnen fra Zion på Fevik India for første gang, og ble der grepet av den samme omsorg og kjærlighet til de fattige foreldreløse som Ina hadde. Vel hjemme i Norge bevarte de engasjementet for India og relasjonene de hadde fått gjennom innsamling av midler til arbeidet som lå på deres hjerter. I 2007 ble Ina invitert til bryllup i India og der nede ble gløden og kjærligheten for dette folk og arbeidet tent opp igjen i Fredrikstad kvinnen som nå hadde flyttet til Fevik. De to kvinnene beholdt sitt varme engasjement og sto på for misjonen og arbeidet, og to ganger i året reiste de ned for besøke sine venner blant de 1,2 milliarder indere. (bilde av en liten jente med en kul på halsen)

Zion menigheten på Fevik inn i arbeidet

I 2010 bestemte Zion som de begge er medlemmer av seg for å gå inn i et arbeid med barnehjem og misjon i India og den vesle byen Keeranur. I 2011 ble det opprettet en stiftelse med tanke på nettopp dette arbeidet i India. Foruten de to kvinnene ble også en bror fra menigheten, Odd Helge Johnsen sentral i arbeidet. Fellesnevneren for de alle var glød og kjærlighet til et folk langt langt borte. Parallelt med det økende kjennskapet og engasjementet internt i menigheten økte også givergleden til prosjektet, og også fra folk utenfor menigheten kunne det komme gaver og forespørsler om hvordan man kan hjelpe til.

Kjøpte tomta som skal huse 20-25 foreldreløse små

Tidligere i år ble det klart, tomten til det som skulle bli barnehjemmet “Zion Home of Hope” tomt-indiable kjøpt og i februar 2014 fikk man endelig bekreftelse og tomten (bildet) kunne bli overtatt. Det som nå gjenstod var sette i gang bygning, og juli 2015 vil barnehjemmet stå klar til å ta i mot sine første barn, forteller de to misjonærene som legger til at Chandra allerede nå tar seg av to barn som nå får den omsorg de trenger for å vokse opp i et land preget av fattigdom og et utrolig kastevesen. I juli 2015, altså om et halvt år, -vil mellom 10 og 15 av medlemmene fra Zion Fevik -betalt av egen lomme -reise til India for å delta under åpningen av barnehjemmet som det vil koste ca 1 million kroner å bygge. “Det vil bli to separate bygninger på tilsammen 400 kvadrat med en bygning for jenter og en for gutter,” forteller to oppglødde kvinner i samtalen med Søkelys. (Bildet av tomta som snart vil bli hjem til et tjuetalls foreldreløse)

Et land med mye barnearbeid og annen nød

India med sine 1,2 milliarder innbyggere er et stort land og oppgavene kan jo nesten syntes uoverkommelige for den vesle menigheten som både har venner og ikke minst en judahstor stor Gud som har drevet frem denne visjonen. I India er det som kjent mye utnyttelse av barn, og barnearbeid er vanlig. Årets fredspris som ble tildelt Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai satt for alvor barnearbeid og undertrykkelse av barn og unge på dagsorden “og vårt mål er å gi i hvert fall noen barn fremtid, håp og utdannelse,” forteller de to kvinnene i samtalen med Søkelys. Av hensyn til lovgivningen i India presiserer de to kvinnene at barnehjemmet skal driftes som et sosial prosjekt. Den misjonerende biten av Zions India prosjekt heter “Jesus Is Alive Ministries”. Vi støtter opp om virksomheten til evangelist S. Victor som ut fra denne stiftelsen driver et evangeliseringsarbeid med jevnlige bønnemøter og forkynnende virksomhet i de nærliggende bygdene. Målet er å spre det gode budskapet om Jesus og mange har fått høre om Jesus og fått sine liv forandret. Folk er blitt frelst og helbredet og mange har fått håp for fremtiden,” heter det Zion Home Of Hope’s nettside.

En hel menighet engasjert i arbeidet

monica-inaDen vesle pinsemenighetens engasjement for dette arbeidet er bemerkelsesverdig og foruten de tre nevnte har flere av menighetens medlemmer vært nede under forberedelsene til byggeprosessen som nå foregår. “Det fine med det hele er at hele menigheten føler seg involvert i arbeidet. Jo mer vi snakker om India og de foreldreløse, desto mer engasjert og involvert blir menigheten her hjemme,” forteller de to unge kvinnene som her er fotografert sammen med lokale beboere i Keeranur hvor barnehjemmet nå er i ferd med å bli bygd.

Et land og folk som har gjort inntrykk

“Et av de mange morsomme minnene Ina hadde fra et av sine første opphold i India var møtet med ei lita lokal jente som da var 7-8 år. Jentungen som ble kalt “Pippi” hadde for vane å lure Ina. “Hun gjorde stadig tegn på at hun ville viske meg noe i øret og for så brøle så høyt hun bare kunne,” minnes Ina som forteller at hun ble lurt hver gang. Så en gang, rotte, rotternår jeg skulle hjem til Norge -forklarer Ina -så gjorde Pippi som vanlig tegn på at hun skulle viske meg noe i øret -og som vanlig bøyde jeg meg ned og ventet å få et skikkelig barnebrøl -langt opp i øregangene -men i stedet hørte jeg et forsiktig visken: “nan onai nesikeren” på tamil – og dette betyr “jeg er glad i deg,” forklarer hun som rørt husker de vakre og varme ord fra lillejenta. For den andre kvinnen som kom ned til sin medsøster og India noen måneder senere var det kanskje møtet med hennes åtte romkamerater som var det mest morsomme med India. Saken var den at (navn er fjernet) de første månedene hadde delt rom og brød med noen skikkelige beist av noen rotter -og min oppgave ble da å se til at rottene ble borte,” forteller de begge som kom til å huske en morsom opplevelse med en av disse rottene som delte både brød og rom med jentene. “Ei gang utspilte det seg de reneste dansescener på do og jeg og rotta (bildet) kappes om å hoppe og skrike,” forklarer Ina som i ettertid husker dette som en skrekkslagen rottedans.

Julefest på selveste julekvelden

Det er spesielt de mange foreldreløse og dypt fattige og ofte kasteløse barna som har gjort dypest inntrykk på de to unge kvinnene, og til jul har man brukt å holde en liten julefest for mange av barna der nede, finansiert og  betalt herfra,” forklarer (navn fjernet). Vi gir dem mat, kake samt klær og en leke, -og det på selveste julekvelden,” forteller de to som brenner så sterkt for landsbyen og barna de er blitt glade i. Engasjementet og kjærligheten for de fattige og nødlidende formelig stråler av de to norske kvinnene som Gud har gitt et oppdrag og en oppgave lang langt borte.

En utstrakt hånd fra et varmt hjerte

stian-indiaEn av de fra menigheten borte på Fevik som har gitt både sin hånd og sitt hjerte til disse barna er den unge Stian fra Grimstad, som vi vil stifte bekjentskap med i en senere sak omkring barnehjemmet. For dette arbeidet er noe Gud legger ned på hjertene både til unge og eldre og kanskje også på deg? Behovene i India og til barnehjemmet er store men Gud er så langt større og vil kanskje også legge disse barna på hjertet til noen av dere som leser dette. Hver krone som kommer inn går 100 prosent til arbeidet og siden alle her hjemme er frivillige og selv betaler for å reise ned finnes det null utgifter til administrasjon – og kanskje vår frelser vil at nettopp du skal være med og ta et lite foreldreløst indisk barn til hjerte?

Et kall til engasjement og støtte

rajaramDet er mange måter vi alle kan bidra litt med til dette viktige og nødvendige arbeidet blant
noen av de mest fattige av alle. Som kristne er vi kalt til engasjement og til å be samt og dele med dem som ingenting har. Kanskje Gud legger noen av disse barna og barnehjemmet på nettopp ditt hjerte? Kanskje Gud rører med nettopp deg? En setning som kan være dekkende for dette enorme landet kan kanskje være nettopp dette: “En person kan ikke forandre hele verden, men du kan kanskje forandre verden for en person. Bildet her er av Rajaram som har mistet sin mamma og pappa og som er en av mange vi alle kan hjelpe litt: Ønsker du å gi en liten skjerv, om det så bare er noen få kroner er kontonummeret: 2801 17 68484, Merk din gave «India» og mer informasjon om barnehjemmet og Zion-menighetens arbeid i India kan du finne på nettsiden www.homeofhope.no/

 Sjekk også ut nettsiden til Zion Fevik

Navnene i denne artikkelen er fjernet på grunn av sikkerhetshensyn

Tekst Kjell Andersen

Facebook Comments

3 tanker om “Zion Fevik, en liten menighet som satser på en stor Gud med sitt misjons og barnehjemsarbeid i enorme India

  1. Gripende å lese om disse fattige barna, kan ikke annet enn å ønske arbeidet den lille menigheten utfører Guds velsignelse. Et viktig arbeid og det fokuseres på det viktigste, at Jesus lever og kaller mennesker i vår tid til tjeneste.

  2. Flott arbeid, flott og talende å lese at det ennå finnes noen som har omsorg. Må denne menigheten lykkes med sitt prosjekt i India.

  3. Flott artikkel om en sak som er for viktig til å diskuteres. Dette er noe som må røre oss til ansvar. Guds velsignelse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *