“De siste ukene har en setning satt seg fast i hodet mitt. Det er Jesus som sier: «Pass dere for saddukeernes lære!» Har gått i flere dager og lurt på hva det betyr. Har ikke lest om saddukeerne i Bibelen på lang tid. Jeg visste ikke hva deres lære var, men hele tiden har denne setningen dukket opp. Har også ofte bedt Gud om å sende bekreftelser på at det jeg gjør med bloggen er riktig. Er det bare mine tanker eller gjør jeg Guds vilje? Blir veldig i tvil særlig når enkelte kristne mennesker kommer med hard kritikk og kaller meg ukjærlig og at det jeg kommer med er alt for hardt. Mange ganger har Gud gitt meg bekreftelser gjennom sitt ord, og ved at jeg har blitt gitt kristne artikler og liknende på at det er dette jeg er kalt til. Jeg blir stadig minnet på at Gud kaller tydelige kristne som tør å stå frem med Bibelens lære. Selvsagt kan jeg trø feil noen ganger, men så lenge det kan prøves opp mot Bibelen føler jeg meg nokså trygg, “-Det jeg fant ut var at denne lære var preget av verdens tankegang, og tilpasset Guds ord til fornuften,  skriver Richard Tørresen i et innlegg publisert på hans egen blogg

I det siste har jeg virkelig behøvd nye bekreftelser fra Gud. Derfor gikk det plutselig opp for meg at det var Han som prøvde å si meg noe med denne setningen. Derfor har jeg prøvd å finne ut hva denne setningen skulle fortelle meg. Det jeg fant ut var at denne lære var preget av verdens tankegang, og tilpasset Guds ord til fornuften.

Det er vanskelig å si nei til synd som kommer oss så nær i menighet eller familie. Vi har så lett for å bli så fornuftige da! Akkurat som saddukeerne.

Likhetstrekk mellom menigheten i Korint og vår egen kirkes situasjon

I Korint hadde noen i menigheten også satt det 6. bud til side og tatt et læremessig valg hvor de bevisst satte Guds ord til side. Det ble heller ikke tatt oppgjør med det i menigheten. Disse ble fortsatt sett på som kristne brødre. Det er vanskelig å si nei til synd som kommer oss så nær i menighet eller familie. Vi har så lett for å bli så fornuftige da! Akkurat som saddukeerne.

Men Paulus vil rope til oss: Litt surdeig syrer hele deigen! Dette forgifter hele forholdet til Gud. Forståelsen av påskelammets betydning vil en ikke kunne tilegne seg uten omvendelse. Å rense bort surdeigen er ikke å rense bort synden, men det er å vende seg fra den falske lære som godtar synden.

«Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» (1 Kor 5:5)

Surdeigen brukes som bilde på vrang lære. Jesus advarer mot fariseernes og saddukeernes lære (Mat 16:11-12). Den er som surdeigen. Blandes bare litt av denne vranglære inn i våre hjertes lære, ødelegges hele troen. Saddukeerne var den tids liberale teologer som prøvde å gjøre Gud fornuftig. Jesus passet ikke inn hos dem.

Surdeig

Guttorm Raen skrev i Bibelsk Tro nr.3/2004 en flott artikkel om dette temaet som jeg har lyst til å dele med dere:

Moderne saddukeisme

Vi leser i Bibelen om to slags religiøsitet som Jesus advarer spesielt imot: «Se til å ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig» (Matt 16:6.11). Fariseerne og saddukeerne var to av de fremste religiøse retningene («partiene») blant jødene på Jesu tid. Når Jesus advarer mot dem på en slik måte, må det være fordi de har særtrekk som det er skjebnesvangert å forveksle med sann kristendom. Samtidig er det noe som er lett å forveksle, dersom en ikke har det klart for seg hva sann kristendom er.

Vi må derfor ikke se på fariseisme og saddukeisme som gamle jødiske trosretninger som ikke er aktuelle for oss i dag. Tvert imot, det er om å gjøre at vi har klart for oss hva slags innflytelse («surdeig») det er tale om.

Opp gjennom tidene har det oppstått mange slags vranglære. Og Bibelen advarer mot alt slikt. Men ifølge Jesu ord ser det ut til at de åndsretninger som han finner eksempler på i fariseismen og saddukeismen, er de aller farligste. Det kan være fordi de på en særlig måte har grobunn i oss selv, idet de har forbundsfeller i vårt eget kjød. Derfor er det så lett å havne i en av disse villfarelsene dersom ikke Guds ord og nåde får prege oss som det skulle.

Fariseisme og saddukeisme

På mange måter er fariseisme og saddukeisme totalt forskjellige åndsretninger. Fariseerne var mye mer nøye med å leve etter lovens ord, og hadde en mye dypere innsikt i budskapet i Det gamle testamente enn saddukeerne hadde.

Derfor finner vi eksempler på lærepunkter hvor fariseerne hadde rett i motsetning til saddukeerne (jf. Matt 23:2-3). Det gjaldt blant annet læren om oppstandelsen (Matt 22:23-33). Da apostelen Paulus sto for Det høye råd i Jerusalem, sa han: «Jeg er fariseer, sønn av fariseere! Det er for håp om de dødes oppstandelse at jeg står her for retten!» (Apg 23:6). Dette førte til slik strid mellom saddukeerne og fariseerne at rådet ikke fikk dømt Paulus i første omgang.

Likevel ser det i evangeliene ut til at Jesus var aller mest opptatt av fariseismens farer, som han stadig talte imot. Grunnen kan være at den på en helt annen måte enn saddukeismen ga seg ut for å representere den rette fromhet overfor Gud. Den var med andre ord mye mer «religiøs», en retning som tok sin tro på alvor.

I en annen sammenheng ser vi nærmere på hva som var typisk for fariseismen, som virkelig la vekt på fromhet. La det bare være nevnt at fariseismen manglet det som er det avgjørende for et menneske i forhold til Gud. Derfor kaller Jesus den for «hykleri», på tross av alle dens tilsynelatende gode sider.

Fariseernes fromhet førte til en vektforskyvning i forhold til det som er Bibelens hovedbudskap (Joh 5:39-40). For å understreke det de mente var viktig, hadde de en tendens til å føye til noe til Skriftens ord. Vi kan godt si at en slik forvrengning av evangeliet og vekt på å komme videre i egen åndelighet som Paulus advarer mot i Galaterbrevet, er et typisk eksempel på en fariseisk tankegang (se særlig Gal 3:1-5).

Selv om fariseismen er den retningen som er mest omtalt i evangeliene, setter altså Jesus saddukeismen på samme linje når han advarer sine disipler mot farlig åndelig innflytelse. Hva er det da som særpreger saddukeismens tankegang?

Saddukeismens grunnpreg

Vi har sett at ett typisk punkt i saddukeernes lære var at de ikke trodde på oppstandelsen (Matt 22:23-33; Apg 23:6-8). Begrunnelsen var at de ikke ville godta noe som de mente ikke var sagt med rene ord i Det gamle testamente. Det hjalp ikke – som Jesus påviste da de diskuterte dette spørsmålet med ham – at selve saken var tydelig når en tenkte over hva som var sagt i Bibelen.

Fra én side sett kunne derfor saddukeerne sies å være strengt logiske i sin forståelse av Skriften. I virkeligheten var de ikke særlig opptatt av tekstens innhold, og av hva den betydde for dem i praksis.
Det samme gjelder de andre eksemplene på saddukeernes lære som vi finner i Apg 23:8. De trodde heller ikke at det fantes noen engel eller ånd.

Det kan saktens være grunn til å være skeptisk overfor detaljerte spekulasjoner om dette som går ut over hva Bibelen forteller oss. Men at det finnes en åndelig verden som vi normalt ikke ser, taler Bibelen tydelig om. Avvisningen av læren om oppstandelsen og av at det finnes en «åndeverden», viser også et annet typisk trekk ved saddukeerne. De var mest opptatt av livet i verden, ikke av de evige verdier.

På en måte er dette ganske eiendommelig. For det var ikke minst blant prestene at saddukeismen hadde inngang. Selve navnet «saddukeisme» kommer sannsynligvis av navnet Sadok (antagelig en som levde på 200-tallet f.Kr., ikke ypperstepresten Sadok på Davids tid). En skulle dermed tro at de ville være blant de mest «religiøse».

Riktignok la saddukeerne vekt på å utføre de fastsatte religiøse seremonier. Men utover det var de mer opptatt av «verdslige» saker. Saddukeerne var de ledende «kulturpersonligheter» i det jødiske samfunn, og var åpne for mye av det som hørte til i den greske «verdenskulturen». Mange av dem hadde høye stillinger i samfunnet.

Vi sitter altså igjen med et bilde av mennesker som slett ikke benektet sin religion, men som på mange måter tilpasset den til den verden de levde i. De var ledere både i samfunnet og på det religiøse område. Men det var mest den ytre, seremonielle side av religionen som opptok dem. De hadde mindre syn for å la Skriften prege dem i hele deres livsførsel og deres åndelige vurderinger.

Hva bør vi da si om saddukeismens farer for oss i dag? Ut fra det vi har pekt på ovenfor, og andre advarsler som Bibelen kommer med, tror jeg det er særlig to-tre trekk som bør understrekes.

Verdslighet

Det er ikke noen selvfølge at en kristen veileder eller en som bekjenner seg som en sann kristen, har en rett åndelig innstilling. Mange ting kan få oss fra å la Guds ord prege vårt liv og vår tankegang, slik som det burde være (Salm 1:2).

Faren for å bli verdsliggjort er noe som det stadig advares mot i Bibelen. I den såkalte visdomslitteraturen i Det gamle testamentet pekes det på dette på flere måter. Ofte settes livsførselen til den «vise» eller den «rettferdige» opp mot «dårens» og den «ugudeliges» ferd. Alle slags forhold i livet blir nevnt (ikke minst i Salomos ordspråk). Og at det ikke er tale om allmenne leveregler, viser den stadige understrekingen av at det er gudsfrykt det kommer an på (f.eks. Ordspr 1:7; Job 28:28; Salm 111:10). Dette understreker at både vårt liv, tro og tanke skal være i samsvar med Guds ord.

Når vi går til Det nye testamentet, kan vi først peke på de mange direkte advarsler mot verdslighet: «Skikk dere ikke lik denne verden» (Rom 12:2). «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» (1 Joh 2:15)
Årsaken til dette er klar. Blir en dominert av verden i stedet for av Guds ord og nåde, vil en gå til grunne sammen med verden (1 Joh 2:17). En mister samfunnet med Gud og håpet om evig liv (Jak 4:4).

Et konkret eksempel på dette har vi i beretningen om den rike mann og Lasarus. Den rike mann fikk høre disse domsordene: «Kom i hu at du fikk dine goder i din levetid» (Luk 16:25). Motsetningen til dette er slike vitnesbyrd som vi finner for eksempel i Salmene, der den troende sier: «Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud» (Salm 73:28; jf. 16:2).

Konkret kan verdslighet bestå av flere ulike innstillinger, og virke på forskjellig måte (1 Joh 2:16). I bunn og grunn vil det si at en blir så opptatt av saker og ting i verden at Guds ord ikke får avgjørende innflytelse. Det kan bety at en ikke tenker på åndelige saker i det hele tatt, men det behøver slett ikke å være slik. Saddukeerne var jo religiøse ledere, og derfor også opptatt av sine religiøse plikter.

Men det blir religionens betydning i samfunnet eller for ens liv og gjerning i verden som står i fokus. Klar omvendelseforkynnelse – som er en hovedsak både i profetiene i Det gamle testamentet og i sann kristendom (jf. Luk 24:47), blir det ikke rom for. Evighetsalvoret over livet blir borte.

«Kirkepolitikk»

En følge av dette er at det er kulturelle interesser og religionens plass i samfunnet som får hovedoppmerksomheten.
Dermed blir heller ikke det å følge de retningslinjer og prinsipper som Guds ord lærer oss, det avgjørende for hvordan en vurderer og handler. I stedet taler en om at en ikke finner grunn til å endre det en har stått for tidligere. Det blir mer tale om et «standpunkt» enn en virkelig overbevisning ut fra det som Guds ord sier.

Når et standpunkt i åndelige saker begrunnes mer med den kirkelige eller organisatoriske sammenheng en står i, enn med hva Bibelen sier, må det i alle fall sies at det er tale om symptomer som tyder på at den saddukeiske smitten har fått innpass.

Ikke alltid er konsekvensene av dette like tydelige. For dersom de standpunktene en står for, stemmer med det Bibelen sier, er det ikke alltid lett å se forskjellen i betoning. Men det er en vesensforskjell på å begrunne sin tro og lære direkte ut fra Bibelen, og å begrunne den ut fra den tradisjon eller lignende som en står i. Vi trenger å være oppmerksom på at den saddukeiske tankegangen kan ligge på lur i store, aktive arbeidssammenhenger.

Vi ser stadig eksempler på hvor fort det kan gli ut når den klare forankringen i Guds ord mangler. Da kan en oppleve kirkeledere som taler om at kirkens «troverdighet» beror på at en har noe å si om de aktuelle verdensproblemer. At Gud har noe å si til dagens mennesker, kommer lett i bakgrunnen.

For det første ser vi at den innstilling at Bibelen «kan tolkes på mange ulike måter», finnes hos mange som vil være kristne. I praksis betyr det som regel at en ikke bryr seg om å undersøke hva Bibelen virkelig sier.

«Reduksjonisme»

Mens en av fariseismens farer var tendensen til å utfylle og legge noe til Bibelens ord, er saddukeismen et eksempel på det motsatte. Den holder på Skriftens «minimum». Den er mer redd for bastante læresetninger enn for å redusere innholdet i det Skriften sier.

Det mest åpenbare moderne eksemplet på denne holdningen, er liberal og bibel-kritisk teologi. Der hevdes det «frihet til tro» – en frihet som er løsrevet fra tradisjonelle autoriteter, inkludert det å ta Bibelens ord «bokstavelig». Det er Skriftens kjerne en må holde seg til. Men hva den egentlig går ut på, er det nesten like mange meninger om som det finnes teologer som har uttalt seg om spørsmålet.

At liberal teologi også har vært mer opptatt av kristendommens kulturelle og samfunnsmessige betydning enn av å kalle mennesker til omvendelse og frelse, er en naturlig følge av dette standpunktet.

Men det er viktig å være klar over at saddukeismens surdeig brer seg videre enn til det som tradisjonelt er blitt kalt «liberal teologi».

For det første ser vi at den innstilling at Bibelen «kan tolkes på mange ulike måter», finnes hos mange som vil være kristne. I praksis betyr det som regel at en ikke bryr seg om å undersøke hva Bibelen virkelig sier.

Videre ser vi ikke minst i moralske spørsmål at den holdning blir utbredt at en må ha rett til å kalle seg en kristen selv om en lever i direkte strid med det Bibelen sier er rett. I stedet for å holde alle Guds befalinger om alle ting for å være rette – som det heter i Salme 119:128, lager en nå sin egen kristendom ut fra det som en selv mener må være det rette, og ut fra det som kan realisere ens egne ønsker, idéer og evner. Sammenhengen med en verdsliggjort innstilling er åpenlys. For mens troende tidligere – slik Bibelen formaner oss til – har vært redd for å bli smittet av verden, er svært mange nå opptatt av at de ikke skal skille seg ut fra verden.

Konklusjon
Jesus hadde en spesiell advarsel til saddukeerne: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft» (Matt 22:29).

De som på en måte roste seg av å være bibelfortolkere og holde seg strengt til de resultater de var kommet til, og som samtidig var klart religiøse personligheter, manglet altså alt som skulle til for å ha et sant åndelig liv.

Det er to sider Jesus understreker her. Den ene er å skjønne hva som er sagt oss i Bibelen. Her trenges det kunnskap om hva som står i Skriften, men ikke bare på teoretisk måte. Det er tale om å kjenne Guds ord, slik at det som Bibelen sier, får betydning for vårt hjerte og vårt liv.
Den andre siden, å kjenne Guds kraft, vil jo si å ha tatt imot Guds ord, slik at Gud har fått gjøre sin gjerning med oss. Det innebærer både å ha erkjent hans dom over synd (jf. Jer 23:29), og å ha opplevd den nådens frihet som gis ved troen på Jesus Kristus (Joh 8,36). Det betyr å «ydmyke seg under Guds veldige hånd» (1 Pet 5:6) og gi ham rett i det han sier oss i sitt ord.

Mens fariseismens store fare er at den får oss til å sette vår egen fromhet og åndelighet i sentrum, fører saddukeismens surdeig til at vi blir så opptatt med andre ting i verden at Guds ord ikke virkelig får tale til oss, og ikke får være det avgjørende i vårt liv og vårt vitnesbyrd.

La oss heller ikke i dag glemme bort Jesu advarsel mot innflytelsen fra fariseernes og saddukeernes surdeig.

Skrevet av Richard Tørresen Bibel og tro