Israel kom natt til søndag under angrep og burde allerede da det pågikk ha iverksatt et motangrep. Det israelske krigskabinettet var delt omkring hvordan Israel skulle respondere, og statsminister Benyamin Netanyahu nølte. Dermed så vi et Israel som lot Iran angripe dem og kun ty til defensive operasjoner. Israel ble ydmyket denne natten og sa de ville komme sterkere tilbake med et tydelig gjengjeldelsesangrep på Israel. Men vestlige ledere roper nå “nei” og ber Israel avstå fra å gjengjelde angrepet.

Nærmest i kor har vestlige medier og ledere erklært at lørdagens iranske angrep var en fiasko for Iran og en seier for Israel. Flere vestlige land og Jordan bidro til at iranske droner og missiler ble skutt ned men bildene vi så av raketter over Jerusalem og Tel-Aviv som ble tatt ned av Iron Dome -taler sitt språk. Iran er i stand til å angripe Israel og dersom angrepet hadde kommet uten å bli varslet på forhånd, er det grunn til å spørre hva slags situasjon det ville ha skapt på bakken i Israel. Dersom Israel nå hører på de vestlige ledere og ikke gjengjelder angrepet, vil bildet av IDF som en skrekkinngydende militærmakt være svekket og Israels fiender vil triumfere. Det vil også være et signal til Iran om å gjenta bedriften. Israel har nå en historisk mulighet til å ødelegge Irans atom-våpen program, men ser ut til å nøle. I den vestlige propaganda-pressen blir det hevdet at angrept var en fiasko for Iran, men angrepet beviser at Iran lett kan ramme mål i Israel. Og med en politisk ledelse i Israel som stadig nøler og lar sine hender binde av de vestlige land så må man spørre om ikke dette egentlig er en foreløpig seier for Iran. De land som nå har gode relasjoner til Israel ser alle for seg en ny virkelighet i Midtøsten uten Benyamin Netanyahu og med en tostats-løsning hvor det opprettes en selvstendig palestinsk stat i Judea og Samaria med det østlige Jerusalem som hovedstad. Utsiktene for den jødiske staten er ikke lyse.