Det finnes mange vanskelige og ubehagelige mennesker også blant de troende. Slike
mennesker liker å fremheve seg selv, gjerne på andre menneskers bekostning og rundt dem er det en aura av overlegen åndelig arroganse. Også kristne pastorer og menighetsledere med et sunt og balansert sinn vil til tider måtte håndtere det vi kan kalle “ubehagelige religiøse” mennesker som er bærere av en atmosfære som trykker ned og skaper dårlige stemning. Å møte slike er slett ikke lett, og atmosfæren som følger med dem, skaper verken liv, glede eller håp i Guds forsamling.  George O. Wood skrev nylig en artikkel over dette temaet som ønsker å dele

“Jeg vil aldri glemme en hendelse som inntraff i en liten menighet som min far betjente da jeg var 10 år gammel. To diakoner kom bort til min far under en kveldsbønn ved alteret. En av dem var kraftig og den andre fet. Den kraftige diakonen rettet pekefingeren mot min far og sa: “Du må gå av,” for han var ikke åndelig nok i øynene til diakonen. Min far hadde ikke tatt i mot disse sprøe og ikkebibelske “manifestasjonene” som en gruppe i kirken ønsket å bringe inn, og siden min far prekt ut fra manus, ble han regnet som kjødelig i deres øyne, og de mente han manglet “salvelse”.  Denne hendelsen var mitt første møte med ubehagelige religiøse mennesker. Og det skulle ikke bli det siste. Min far lot seg ikke vippe av pinnen, han gikk ikke av og forble i tjenesten inntil disse var borte, menigheten var blitt stabilisert og fylt av mennesker med gudfryktig karakter. Jeg beundrer den heltemodige måten han reagerte på overfor disse. Han oppførte seg ikke som en djevel for å motstå djevelen: (Se Judas 9

Jesus måtte også håndtere individer som var religiøse på utsiden men ikke på innsiden. Hans konflikt med disse hadde bygd seg opp. Det startet med at han tilgav en lam mann hans synd på sabbaten.  (Mark 2:6-7) De religiøse likte ikke at Jesus åt sammen med syndere og tollere. De likte heller ikke at Jesu disipler ikke fastet og de var sterkt kritiske til at disiplene hadde plukket noen aks og spist dem på sabbaten.  De likte heller ikke at Jesus helbredet en mann med en vissen arm på sabbaten. (Mark 2,15 og Mark 3,6) Så ble de religiøse hovedkvarterene involvert. En religiøs delegasjon fra Jerusalem gikk nesten 160 km for å anklage Jesus for å være demonbesatt. Deres mål var å diskreditere ham mest mulig. Man må virkelig være sint når man må gå så langt for å slenge ut anklager. Siden de ikke kunne argumentere mot hans ord som var fulle av visdom eller resultatet av hans gjerning som var et mektig under, så derfor angrep de ham med å antyde at kilden til hans kraft var fra de onde ånders fyrste. Disse var ikke teologisk liberale som skulle avsløre den usynlige verden av det overnaturlige. Nei, Dette var lærere av Guds lov som brukte hele livet på “boken” -men uten å kjenne forfatteren. De hadde gått gjennom teologisk studium uten å kjenne Gud. Deres fellesskap var med ord og tolkninger av tekster, men deres liv reflekterte ikke den levende Guds godhet og omsorg.

De to diakonene som nærmest angrep min far, hadde på samme måte som de jødiske lovlærde ikke samstemmighet mellom deres teologi og deres handlinger. Hvorfor vil noen som presenterer seg som åndelig true med å slå noen? Hvorfor skal harde og uvennlige ord ble sagt i Guds navn? Vår kultur er fylt av pastor og predikantbarn og tidligere kirkemedlemmer som har forlatt kirkene -ikke på grunn av evangeliet, men på grunn dårlige eksempler til ubehagelige religiøse mennesker. Mitt hjerte blør for dem fordi den presentasjonen de fikk av kristendommen, ikke var det ekte evangeliet. La oss aldri bli personer som er eksperter på den rette lære, men blottet for Kristi karakter. Hva godt gjør det om vi er fulle av meninger og kunnskap, -dersom vi mangler kjærlighet og omsorg for mennesket? spør George O. Wood i sin utfordrende veiledning hvordan vi skal møte ubehagelige religiøse mennesker.