Flertallsbispene splitter Folkekirken

biskoperFlertallsbispene splitter den norske kirke over homofilisaken og spørsmålet om likekjønnede ekteskap. “Dette er meget alvorlig,” skriver Norvald Yri i et innlegg

“(Debatt): Helt siden Norge fikk den nye samkjønnede ekteskapsloven i 2009, har en rekke biskoper med artikler og utsagn fordypet splittelsen av Folkekirken. Men de ønsker tydeligvis at storparten av kirkefolket skal bli med på det isflaket som hakkes løs fra klassisk forståelse av skaperordning og ekteskap, og fra klassisk forståelse av Skriften og kristen teologi i samlivsspørsmål,” skriver bibelforsker Norvald Yri i et innlegg publisert i Norge i Dag. Innlegget kan leses i sin helhet her

Og dette er meget alvorlig. For en ”bisperøst” har stor innflytelse og betydning i en folkekirkelig sammenheng. Derfor blir alvoret desto dypere når de som skal være veiledere blir vill-ledere. Ulike folkekirkelige organ vil selvsagt legge vekt på det som en biskop sier, det gjelder både Kirkemøte og Kirkeråd så vel som råd innen bispedømme og menighet.

I en kronikk i Aftenposten advarer biskop Atle Sommerfeldt mot ”kirkelig forskansning” ut fra det enkelte personer, grupper og ”sant troende” i ulike kristensamfunn og vekkelsesbevegelser skulle mene (23. mars 2014). Biskopen legger vekt på en samlet kirke som må samarbeide med staten for å finne gode ordninger for hele samfunnet, og ikke minst for de som er sårbare, marginaliserte og fremmede.

Sier Sommerfeldt: ” I dagens Norge bør vi styrke samarbeidet mellom stat og kirke på alle nivåer for å realisere Grunnlovens fellesverdier: menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Kirkelig forskansning er ikke en vei å gå” (Aftenposten).

I samme avis og samme dato er prost Trond Bakkevig ute med en advarsel mot ”ekstremisme”. Sier Bakkevig: ”Ekstremismen får gode vekstvilkår når dette kombineres med troen på at det finnes en ren religion – uten kultur og tradisjoner. Religionens historie mellom opprinnelse og nåtid, blir stort sett betraktet som en fortelling om forfall. I kristen sammenheng blir dette til megakirker bygget som kinosaler med alt av moderne teknologi” – ” tilhørighet i historie, tradisjon og kultur er vern mot all ekstremisme” (Aftenp. 23.mars).

Min kommentar både til Sommerfeldt og til Bakkevig er at det beste vern mot ”forskansning” og mot ”ekstremisme” i kristen og kirkelig sammenheng er å ta vare på det klassiske kristne budskap og den klassiske kristne kirke; å vende tilbake til reformasjonens forståelse av Bibelen som øverste autoritet i kristne spørsmål.

Martin Luther (ca. 1520) med flere ble individuelt og ”personlig” kastet ut av sin kirke fordi de pekte på Skriften som øverste autoritet i kristne kirker, og fordi de ikke ville bøye seg for ”en samlet kirke” med pave og andre ledere på toppen. Kirkens ledere ikke ville ha reformasjon av kirkens lære. Da måtte reformatorene si som sant var at kirken med alle sine ledere og ulike organ kan ta feil i forhold til den kristne sannhet. Her var det ”individer”, grupper og de som ikke representerte ”det kirkelige flertall” eller ”kirkens maktelite” som sto fram og markerte Skriftens autoritet over kirkeautoritet.

Det var ikke reformatorene som splittet Den katolske kirke; de ville kalle kirken tilbake til den kirke som alltid hadde vært der, Kristi kirke, den apostoliske kirke, den Kirke som følger overhyrdens røst.

Dette blir avgjørende også i dag. Når nå flertallsbispene til og med splitter Folkekirken i et spørsmål som både den universale menneskehet og den klassiske universale kristenhet er helt enige om, blir ikke ansvaret for splittelsen mindre.

Hvordan skal stat og kirke legge til rettes for mennesker i nød og de marginaliserte? De politiske myndigheter har ansvar for at innbyggerne kan leve sammen i fred og ro, de skal legge til rettes for det gode (Rom 13). Myndighetene skal verne om livet, de skal ut fra skaperordning og naturrett legge til rettes for utfoldelse av livet på de mange områder. De skal verne om individets rett og om frihet for samvittigheten. Myndighetene skal også legge til rette slik at ulike sårbare grupper, de ufødte, marginaliserte, hjelpeløse, gamle, skrøpelige, fremmede etc., må bli tatt vare på.

Men etter natur og skaperordning kan jeg ikke se at en samkjønnet ekteskapslov (av 2009) er noen løsning for sårbare mennesker som for eksempel strever med sitt seksuelle følelsesliv slik at de drages til samme kjønn. Jeg mener de dype og vidtrekkende konsekvenser av en ordning som gjør det unaturlige til noe naturlig, skaper bare flere avveier og komplekse mellom-menneskelege relasjoner. Det bør ethvert samfunn tenke igjennom. Derfor burde også Norge etter 2009 ha holdt fra hverandre de ordninger som gjelder ekteskap mellom ulike kjønn og alle andre ulike, nødvendige ordninger i et samfunn.

Når da flertallsbispene i Folkekirken synes å støtte oppløsningen av det naturlige ekteskap som enestående i samfunnet, er det all grunn til å rope varsku. Det norske samfunnet har så langt bestemt seg. Men her burde Sommerfeldt og de andre flertallsbispene rykket ut og gitt følgende råd til storsamfunnet: Vi tror det er best for storsamfunnet å holde fast på et klart skille mellom ”ekteskap” og alle andre ”skap” i samfunnet. Men flertallsbispene velger en annen vei. De mener ”Folkekirken” må legge til rettes for den samme unaturlige ekteskapsforståelse som norsk lov av 2009.

Slik splitter flertallsbispene både storsamfunnet og Folkekirken. Og de ønsker å trekke flest mulig med seg over på et isflak som drives omkring med en fane påskrevet: flertallsbispenes mening om samliv!

Nettopp derfor er det viktig at ”individene” og ”gruppene” og alle som tenker ut fra det som er naturlig, står fram og sier at: ” dette er ikke rett; dette kan vi ikke være med på. Vi kan ikke se at dette tjener de som er i nød og de marginaliserte, like lite som det tjener storsamfunnet”. Det ville være fint om både Kirkemøte og Kirkeråd samlet sa nei til bispene som har forskanset seg på sitt isflak og proklamerer liberal ”ekstremisme” i forhold til det naturlige og universale og Skriftens ekteskapslære.

De siste år har det vært sterke røster for at ”kirken selv” skulle bestemme sin egen kurs, ikke de politiske myndigheter. Når då dette var i ferd med å bli implementert, får flertallsbispene tydeligvis kalde føtter. For ”Kirken selv”, om vi da tenker på en evangelisk luthersk Folkekirke i Norge, er forpliktet på Skrift og bekjennelse, som begge er helt tydelige i læren om ekteskapet som et forhold mellom ulike kjønn. Flertallsbispene har nå satt seg selv i et stort dilemma. Hvor får de alliansepartnere for en ekteskapsetikk imot naturretten og skaperordningen? Ikke minst får de støtte fra aktivitetsgupper, innenfor og utenfor Folkekirken, som har gjort ”ekteskap imot naturen” til en menneskerett og en hovedsak. De støttes også av en rekke media og journalister som synes å være blinde for viktigheten av det fundamentale i naturretten.

Noe av det mest typiske for tiden, er å få stemplet de som markerer skaperordning og ekteskap bare mellom ulike kjønn, som individualister og ekstremister. Det synes viktig å få sette slike grupper over på et sidespor, omtale dem som ”out of date”. Og kan de få kristne media til skape dårlig samvittighet innen evangeliske kirker og misjoner for ensidig ekteskapsforståelse, synes mye å være vunnet. Det som nå skjer i den lutherske Folkekirke i Norge må minne oss om de prinsippene som skapte reformasjonen og de evangeliske kirker i Europa. Reformatorene sto fram, ofte alene, og sa ifra: Så sier Skriften! Og vi kan legge til: Så sier Skaperordningen og naturretten. Det nytter ikke å bygge på Folkekirkens flertallsbisper som i denne sak seiler omkring på eget løsrevet isflak med vranglære om ekteskapet som fane.

Av Norvald Yri, bibelforsker
25.03.2014 12:01

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *