Det aller meste som nå skrives i norsk presse om Jihad-terrorismen i Paris,er norske øvelser innen sinnelagsetikk hvor honnørord som “menneskeverdet”,”menneskerettigheter”,”ytringsfrihet,demokrati etc,nærmest slår en i svime. Og når sant skal sies: når tonen er denne i de første avsnittene av artikler,klarer jeg ikke å lese mer for jeg kan alt det der. Jeg har nemlig i ti år redegjort for hvordan det ville utvikle seg i Europa i polemikk mot hærskaren av politisk korrekte humanister.
Så dagen før massakren i Paris skrev jeg her på verdidebatt noe sånt som at nå bør folk forberede seg på at Islamsk stat begynner å bombe og smelle i Europa og jeg varslet lav-intensitets borgerkriger over hele Europa.
Hvordan kunne jeg nå gjennom ti år være så sikker på at det gikk denne veien? Det tror jeg kommer av at jeg har etter beste evne studert hver eneste av de sentrale krigene som startet med Afghanistan 1979-89. Jeg har metervis med bøker om Tsjetsjeniakrigen,Balkan,Irak,Afghanistan,Libya og Syria.
Såfremt man skal føre en krig og har tenkt å vinne denne krigen,sier det seg selv at man har tapt på forhånd såfremt man ikke analyserer fienden med røntgen-tenkning. Alt må legges nakent sant fram. Om man ikke gjør det,taper man. Dette er jo billige sannheter, men like fullt nærmest uforståelig i norsk “debatt”.
Knapt noen krig i moderne verdenshistorie var en slik Vestlig suksesshistorie som Afghanistankrigen mot Sovjetunionen 1979-89. Wahhabi-statene sendte Jihadkrigere fra hele verden dit og Nato/USA sto for væpning og militær trening. Nato-Pentagon var i ekstase over hvor vellykket denne oppskriften var og derfor ble den også en NORM for alle de påfølgende krigene. Tsjetsjeniakrigen var etter samme lest,også krigene på Balkan,i Libya og nå i Syria.
Det er overhodet ingen tegn på at USA/Nato skal opphøre sin allianse med Wahhabi-statene om Jihad-terrorkriger. TVERT OM!!! De siste meldinger går ut på at Nato/Gulfstatene i løpet av de nærmeste tre årene skal trene 15 000 jihadister over tre år for å styrte regimet i Damaskus. Som vi vet kommer tusenvis av disse fra Europa og lever med europeiske pass.
Nato-Tyrkia har uten sammenligning forøvrig vært base og oppmarsjområde både for Qaida og Islamsk Stat som har treningsleire og hospital til disposisjon der. EU velter penger inn i Nato-Tyrkia med den tanke at denne bastionen for Jihad skal innlemmes i EU i 2020.
Om vi nå skulle våge å blande virkeligheten inn i disse “menneskerettighets” -debattene til de supergode, så vil den nåværende militære praksis til Nato faktisk akselrere militariseringen av den europeiske konflikten. USAs “train and equip program” er i prinsippet akkurat det samme som i Afghanistan 1982.Det bare fortsetter.
En må lete med lupe i norsk presse etter en spaltist som skriver om noe så åpenbart. Det gjør blant annet Pål Steigan 9 januar 2015 på sin blog:
“Vi skal ikke glemme at USA og Nato støtter og finansierer jihadistene i deres krig for å ødelegge Syria. Det er imperialismen som har skapt monstrene IS og Al-Qaida.”
Og for folk som liker svart humor: Steigan var med på å starte Klassekampen i sin tid,en avis som i 2014 frant ut av jihadterrorister i Syria var “Spaniakjempere” – noe også all norsk media var enige om- for det sa USA.
Den gamle radikaleren Tariq Ali sier i et intervju i Klassekampen idag:(10.1.2015)
“Den viktigste langsiktige løsningen for Vesten er å slutte å krige,slutte å støtte opp om regimer som SaudiArabia,Golfstatene,der disse fundamentalistene blir skapt.”
Etter mitt skjønn ren ønsketenkning,nesten barnslig. Om Syria fortsetter Tariq:
“Vesten romantiserte opprørne der i flere år,og snakket om moderate krefter, mens de faktisk trente og dyrket fram terrorister,og OVERHØRTE ALLE OSS SOM SA AT DETTE VILLE SKJE.”
Den bitre og viktigste sannhet nå er faktisk denne:
Europa har ved å følge slavisk den amerikanske militære oppskriften og den amerikanske krigspropagandaen,også gjengitt i all norsk tv, lagt til rette for at Europa skal bli en terroristisk slagmark.
Om man ikke innser dette og bygger på denne innsikten for en endring,kommer det bare til å bli verre og verre.
Av Jan Hårstad: Gjengitt med tillatelse