“Jeg vokste opp på misjonsmarken i Japan og Thailand som del av en nokså alminnelig misjonærfamilie. Det var ingen glamour rundt mine foreldre. Det vanket aldri penger fra NORAD til store prosjekter, og NRK, VG og Dagbladet kom aldri for å lage «hjemme hos»-reportasjer. Min søster og jeg var svært delaktige i misjonsarbeidet som dreide seg mest om å bygge menigheter, drive litteratursenter, og å redde barn og ungdom fra menneskehandel og prostitusjon. Hjemme ba vi aftenbønn og leste barnebibel, og vi trivdes godt på møter, både på japansk, thai, kinesisk og engelsk. Det var ingen ting radikalt og ekstremt ved mammas og pappas oppfostring av oss hjemme, og heller ikke på barnehjemmet i Bangkok. Barna på «Happy Home» ble reddet fra seksuelle overgrep og gitt en trygg oppvekst,” skriver pastor Jan Aage Torp i et innlegg på egen blogg.

I 1971 kom vi hjem til Norge, og etter hvert ble jeg engasjert i søndagsskolen i Filadelfiakirken i Oslo, Pinsebevegelsens vugge. Min største glede var årene 1976-1979 da jeg fikk bygge opp en klasse av 2-3-åringer fra å være en håndfull i starten til å bli 30-40.smårollinger da jeg ga meg høsten 1979. -Jeg hadde jo ikke peiling på barnearbeid, men jeg var glad i barna. Vi lekte, jeg fortalte bibelhistorier utfra de trauste veiledningsheftene til Norsk Søndagsskoleunion (NSSU), og det var fryd og gammen. Jeg var nok en særdeles beundret søndagsskolelærer blant de mange små. Toppen kom i februar 1979 da jeg kom hjem fra journalistisk oppdrag i Thailand for ukebladet Familien. I Thailand kjøpte jeg små elefant-suvenirer, dekket av glinsende stener, til hvert av barna. (Ikke lenge siden traff jeg en av disse «barna» som fortalte at han fortsatt hadde den elefanten. «Når avisene skrivet stygt om deg, da husker jeg hvem du egentlig er», sa han til meg – og vi hadde nok begge klump i halsen.)

Store planer for barn og unge

I min forrige bloggartikkel fortalte jeg om det radikale misjonsarbeidet jeg møtte i norsk pinsemisjon fra 1979 av. Jeg var nysgjerrig fordi her var det en radikal utfordring til norske ungdommer ned i 10-års-alderen til å oppgi sitt eget liv for å tjene Misjonens Herre. Jeg skjønte straks at her var det holdninger som langt overgikk min egen oppvekst, og også mye kraftigere kost enn den misjons- og evangeliseringstenkningen jeg møtte fra 1974 i regi av Lausannebevegelsen og Billy Grahams initiativ. I 1982 opplevde jeg med egne øyne hvordan misjonen blant barn og ungdom i Bolivia ble utviklet. Misjonærene Erling & Marita Andreassen hadde ambisiøse planer for å bygge opp en stor barnelandsby i byen Cochabamba, «Nueva Esperanza» («Nytt Håp»). Her kom store penger fra norsk og svensk næringsliv, og spesielt fra SIDA (det svenske motstykket til NORAD). Det kom også etter hvert inn betydelige beløp fra tv-innsamling i regi av NRK. Her skulle de store medier i Sverige og Norge få en innføring i det beste som norsk-svensk pinsemisjon kunne tilby, og Erling Andreassen var i særklasse den beste til å bygge opp et slikt arbeid. Her skulle barna reddes ut fra fattigdom, og de skulle få masse kjærlighet. Og de ble utstilt for VG, Dagbladet, NRK og øvrige medier, alltid med flotte smil og klemmer. Høydepunktet kom vel da NRK i 1991 sendte en times dokumentar om Erling Andreassen, laget av stjernereporteren Erling Borgen: «Ingen har fått så mange klemmer som meg.”

Radikalt for barna

I 1985 kom den svenske leder for utviklingen av barnearbeidet i Pingströrelsen, Inger Edén, inn i vårt liv. Hun hadde bakgrunn fra misjonsarbeidet i Sør-Amerika, og det ble et tett forhold mellom Inger og Ann-Christin, som ble utnevnt til leder i Norge for VIPS-prosjektet («Very Important Persons»), som skulle bringe en meget viktig fornyelse av norsk pinsebevegelses barnearbeid, som jo hadde holdt seg til NSSU-materiellet. Ann-Christin og Inger hadde seminarer i 1985-1989 i Filadelfiakirken i Oslo, samt i flere av vårt lands fylker. Over alt hadde hun med seg våre barn. Størst begeistring var det nok i 1987-1989 da hun hadde årlige barnekonferanser i Karisma Senter i Stavanger hos pastor Arnfinn Clementsen. -For meg var dette sjokkartet – men jeg beundret hva de gjorde. Inger Edén sto for en radikalisering og bemyndigelse av barna (som hun bl.a. presenterte senere i 2003 under Pingströrelsens Missionskonferens). Både Inger og Ann-Christin ble i 1985-1989 intervjuet av avisene Vårt Land og Korsets Seier, og det skapte tydeligvis bølger i trauste pinsesammenhenger i Norge. Barna skulle ikke bare ha en frelsesvisshet, men de skulle bli åndsdøpt, de skulle be ved tungetale, de skulle «lære å høre Gud stemme» – og de skulle bli Jesussoldater!

I 1987 var jeg blitt pastor i Sentrum Kirken på Strømmen, en ungdommelig men nokså u-karismatisk pinsemenighet med aktivt barnearbeid. Her ble Ann-Christin aktivt med i barnearbeidet, og på den årvisse Son-leiren i august 1987 ble det splid blant barnelederne fordi hun & medarbeidere fikk barna til å bli åndsdøpt med tunger som tegn. Kritikken gikk ut på at det ble utøvet «press». I januar 1989 holdt den kjente grunnlegger av King´s Kids-bevegelsen i Ungdom i Oppdrag, Dale Kauffman, seminar om barne- og ungdomsarbeid i Salemkirken Oslo, der Aril Svartdahl var blitt pastor. Aril var utdannet Barnevernspedagog i 1972-1974 fra Norges Kommunal- og Sosialskole, så han hadde betydelig kompetanse til å vurdere gehalten i undervisningen. Og Ann-Christin var utdannet førskolelærer. I siste liten ble jeg hentet inn som tolk, og jeg syns det var spennende. Her ble barna lansert som misjonærer på høyt åndelig nivå.

Da vi arrangerte folkemøter mot partnerskapsloven i 1992-1993, med store motdemonstrasjoner og politioppbud, da MÅTTE jo våre barn være med. Jeg gikk med på det. Her var det en utvikling som hadde pågått gjennom mange år, og skulle jeg stoppe «hva Gud gjør blant barna?» I min sønn Anders´ skildringer i boken «Jesussoldaten», er det naturligvis umulig for ham å vite hva som skjedde før han ble født, og trolig heller ikke de dypereliggende årsaker og utviklingstrekk gjennom mye av barne- og ungdomsårene. Men det burde vært enkelt for Tonje Egedius og Cappelen Damm Forlag å fortelle en sannere historie om røttene til det radikale barnearbeidet som nå blir kritisert så sterkt. Underlig taushet om viktige år. Underlige omskrivelser. Viktige historier blir ikke fortalt,” skriver Torp på egen blogg lørdag.  Torps blogg kan følges her