Den treenige Gud – bibelsk sannhet eller hedensk tankegods?

Treenighetslæren, er den sann og bibelsk? er spørsmålet som stilles i denne grundige artikkelen om et viktig tema i den kristne tro. Treenighetslæren blir ofte omtalt som et av kristendommens sentrale dogmer, og denne læren har utgjort et bolverk mot heresi og falsk lære i nærmere 1700 år. Artikkelen er skrevet av Jon Arne Karstensen i 2002, men fortjener en bredere leseskare enn en usynlig plass på nettet

Forord:
“Det finnes bare et virkelig viktig spørsmål, og det er spørsmålet om Guds vesen og natur. Fra det får alle andre spørsmål sin verdi.”

– Emil Brunner

Treenighetslæren er ofte omtalt som vanskelig i kirkens lære. Dens tilhengere vet ofte ikke hva den bygger på og dens motstandere bruker store bokstaver på en avvisning med henvisninger til Bibelen og religionshistorien. Da jeg kom i en skriftlig debatt med en venn som tilhørte Jehovas Vitner, bestemte jeg meg for å innhente informasjon om denne læren fra dens tilhengere og motstandere, samt studere Bibelen og historien, for å komme mer til bunns i om det er en kristen læresetning eller ikke. Under arbeidet har jeg sett mange eksempler på menigheter og miljø som har angrepet en oppkonstruert treenighetslære – for eksempel hos Nardus som konstruerer og angriper en lære som ikke finnes blant kristne menigheter.[1] Jeg vil derfor i rederlighetens navn konsentrere meg om å drøfte den virkelige lære, slik den leves og tolkes av kirkene og bekjennelsesskriftene, og ikke noe falsum lagd av fordommer eller uvitenhet. Under arbeidet har jeg i tillegg til mye bibelstudie og en del historielesning, hentet informasjon direkte fra forskjellige kirkesamfunn som pinsevenner, den katolske kirke, lutherske kirker, tverrkirkelige forum, m.m., samt hentet informasjon fra denne læres motstandere som Jehovas Vitner, unitarene og Jesu Kristi Kirke av de siste dagers hellige (mormonene).

Hva er læren og hvilke alternativ presenteres?
“De burde bekjenne, att Faderen er Gud, Sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud, så som de er blitt undervist gjennom de guddommelige ord og av dem som forstått dem i deres dypeste betydning. Mot dem som åpent beskylder oss for å være treteister, skal vi svare, att vi bekjenner en eneste Gud, ikke i spørsmål om antall men i spørsmål om naturen. Da allting som kalles ett er ikke absolutt ett til antall og ikke heller usammensatt i spørsmål om naturen. Men Gud bekjennes universelt være usammensatt og ikke sammensatt. ”

– Basilius, Til Caesareans, Brev 88 (år 360)

Mormonene forkynner Jesus som en av mange guder – som en eldre bror som vi skal lære av i vår ferd for selv å bli guder. De har dermed naturlig nok måtte avvise Jesus som den eneste Gud. Jehovas vitner mener Jesus ikke er Gud men erkeengelen Mikael, og har brukt mye tid på å polemisere mot treenighetslæren og det kristne syn på Jesus som Gud.[2] Unitaristene har på sin side sagt at Jesus, Faderen og Ånden er helt det samme og avviser noe samspill mellom disse. Det er og av flere blitt argumentert ut fra misforståelser av hva treenighetslæren går ut på. De har beskyldt de kristne kirker for å forkynne en forvirrende lære om flere guder, at de forskjellige personer skulle være 1/3 gud hver, at kirken først fant opp læren langt utpå 300-tallet og da på ubibelsk basis. I denne artikkelen skal vi se litt kort på hva som så har vært kirkens lære og utvikling – og utforske de alternative løsningene og innvendingene. Følgende beskrivelse vil nok være temmelig uforståelig for mange, og vi kommer mer tilbake til hjelpebilder om dette senere i artikkelen, men her vil hensikten være kun kort å si hva kirken faktisk har lært.

Vi så fra sitatet at Basilius forklarer treenigheten som tre jevnbyrdige “personer” som er en substans, Gud er en – men består av Faderen, Sønnen og Ånden. Man kan si at treenighetens mysterium handler om hvem Gud er i seg selv. Allerede fra oldkirkens tid var det viktig å poengtere at de ikke trodde på tre guder (triteisme), men på en Gud i tre personer eller distinksjoner – alle av samme vesen og med lik rang. Det er videre understreket av kirkefedrene at de guddomlige personene ikke deler opp den guddomlige enheten mellom seg, men at hver og en av dem er Gud helt og fullt. Gud, som av en del av kirkens teologer er kalt den guddomlige substansen, væren eller vesen, er en i sin natur. Men de guddomlige personene blir av kirken ikke bare sett på som navn for ulike sett for Gud å opptre eller være på – i motsetning til hva modalismen og unitarismen forfekter. Videre har kirkene som støtter treenighetslæren (omtrent alle kirkesamfunn bortsett fra den unitariske kirke, mormonerkirken og Jehovas vitner) en felles betraktning om at når en betrakter hver og en av de guddomlige “personene”, finner vi Gud i alle, og til sammen utgjør de den Guddommelige treenighet; en Gud med tre distinksjoner.

Ordbruk i skrifter og bekjennelser kan være forskjellig i forhold til formuleringer som inkarnasjon, manifestasjon, person, vesen, osv, men poenget er hele veien det samme: Gud er en Gud. Jesus er Gud. Faderen er Gud. Den Hellige Ånd er Gud. Så langt kan unitaristene med flere være enige med kirken, da de lærer at disse tre bare er forskjellige “ansikt” for Gud. Så hvorfor ikke stoppe der “mens leken er god”? Grunnen til at kirken fant det tvingende nødvendig å presisere at Faderen og Sønnen ikke bare er to navn eller manifestasjoner for akkurat det samme, er for også å ta på alvor for eksempel det at Jesus ber til Faderen, skal sende Den Hellige Ånd, osv. – med andre ord ta hensyn til Bibelens egen differensiering av Gud (Se Hvorfor ikke bare beskrive Gud, Jesus og Ånden som en person (hva er galt med modalisme og unitarisme)?) og Bibelens vitnesbyrd om samhandlingen mellom de forskjellige distinksjonene i Noen bibelvers om den treenige relasjon).

Når kom læren?
Kritikere av treenighetslæren har altså angrepet den på forskjellig grunnlag, og mye har gått i forhold til hvordan den har utviklet seg historisk. Man starter gjerne med å spørre om det ikke er rart at “treenighetslæren” ikke står i Bibelen. Her må vi huske at selve formuleringen ikke er hellig i seg selv, bare et forsøk fra kirken på å kortfattet si noe om de sonderinger Skriften gjør i forhold til Gud. Begrepet oppsto i en tid med mange angrep på Bibelens autoritet og kirkens lære, som et forsøk på å være mer konsis i forhold til angrep både fra personer innenfor og utenfor kirken. Det var motstrebende at kirken tok i bruk andre ord enn kun sitat fra Bibelen selv, men dette ble gjort da arianerne også brukte en del løsrevne skriftsted for å forfekte sitt syn. Det er mange teologiske uttrykk – som forsoningsdøden, rettferdiggjørelse, m.m. – som ikke står i Bibelen, men som er menneskelige forsøk på å sammenfatte dens vitnesbyrd.

De eldste kirkemøtene og trosbekjennelsene – den athanianske, nikenske og apostoliske, understreker alle treenigheten. I det 2. konsil i Konstantinopel slo de også uttrykkelig fast “Treenigheten av ett og samme vesen”. Allerede fra oldkirken er dette blitt angrepet, og dette har nok vært med på å framskynde Bibelens kanonisering (hvilke bøker som skulle regnes som autoritative).[3] Vi ser også at de første kirkemøter, med de trosbekjennelsene man formulerte der, er preget av denne debatten. Grunnen til at saken var viktig for kirken er at den ikke bare berørte et abstrakt dogme om Guds indre vesen, men selve forståelsen av Skriften og hvem Jesus egentlig er. Interessant nok i lys av noen av vår tids sekter som angriper læren om Jesus som Gud, bestod ikke stridighetene i første rekke om Jesu guddomlighet – men i om Jesus kunne ha vært et sant menneske. I det hele tatt var tanken om de tre personene i Gud ikke i fokus som noe kontroversielt de første tre århundrene etter Kristus, men snarere hvem Jesus var, synet på materien og forholdet til jødedommen og loven.

Noen hevder at læren først skulle ha blitt oppfunnet på 300-tallet, da kirkemøtene offisielt stadfestet den. Dette er historisk feil. Allerede de eldste kirkefedrene som for eksempel biskop Ignatius[4] (død 98/117) og biskop Ireneus[5] (115-190) bevitner noe helt annet allerede fra før år 100 (se fotnoter for eksempler på sitat fra disse). En omfattende samling av skrifter fra kirkefedrene som levde før kirkemøtet i Nikea, finner vi i bokserien “the ante-nicene fathers”. Her finner vi at de førnikenske fedre brukte ordet trinity 106 ganger. Ofte ble det funet sammen med adjektiv som hellig, evig, perfekt eller mest guddommelige. I mange av disse skriftene ser vi også hvordan de klart bekjemper tre grupperinger, nemlig modalistene, triteistene og de som bekjempet Jesu guddomelighet.

Man kan undres over hvorfor treenighetslæren ikke ble eksplisitt og formelt vedtatt før kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette kan kortfattet besvares på flere måter: For det første var det ingen kirkemøter før 325 – bortsett fra apostelmøtet i Jerusalem som er bevitnet i apostlenes gjerninger kapittel 15. Læren ble altså stadfestet ved det første organiserte kirkemøte. Det å holde et større kirkemøte ville vært en umulighet tidligere da de kristne var en forfulgt minoritet hvor tusener led martyrdøden for sin tro. Så ble kristendommen statsreligion i romerriket under keiser Augustin. Videre ser vi klart fra kirkehistorien noe vesentlig om grunnen til formuleringene man samlet seg om: Presiseringen av Jesu to naturer – at han var sann Gud og sant menneske – og om treenigheten, kom fordi kirken ble angrepet dels innenfra (mest kjent er striden med Markion og striden med Arius[6]) og dels fra datidens religiøse og filosofiske hellenistiske tanker og den gnostiske bevegelsen.[7] Hadde det vært Adam eller Moses som ble kritisert, hadde det vel kommet presiseringer om dem også, men her var det frelserens natur og Guds vesen som ble angrepet. Med andre ord levde kirken i sin samtid og gav respons på de syn som til enhver tid gikk på akkord med Bibelen og overleveringene fra apostler og kirkefedre.

Theofilus av Antiokia (116 – 181) var antakelig den første som brukte selve ordet “trinitas” for å beskrive Guds natur. Omtrent samtidig begynte Tertullian (160-220) å beskrive Gud slik. Og formuleringen ble mer og mer vanlig etter hvert når man skulle sammenfatte Bibelens lære om Gud på en kortfattet måte. Bakgrunnen for dette var ikke å innføre noe ny lære i kirken, men å forklare gjennom en mer konsis språkbruk hva Bibelen lærte og kirken trodde på i møte med angrep på læren om de tre personer og den ene Gud.

I dag bruker noen sitater fra flere av oldkirkens biskoper til å skulle tilbakevise treenighetslæren, nemlig fra Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. Disse, som de fleste kirkefedre, formulerte skriftlig en klar tro på at Jesus var Gud åpenbart i kjødet og følgende kan siteres fra dem for å illustrere dette: “Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen.” “Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.” “Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.” Dette er av enkelte blitt fremstilt som i motsetning til kirkens lære som visstnok skal forkynne noe annet enn læren om den ene Gud. [8] Men at Jesus er den ene Gud er noe som enhver tilhenger av treenighetslæren er enige i, så dette blir utelukkende eksempel på at misforståelser av hva læren er, har ført til kraftig skivebom i en del sammenhenger.

Vi ser altså at treenighetslæren spores tilbake til de eldste kirkefedre og kirkemøter. Videre er det interessant å se at læren ikke var kontroversiell under middelalderen. Det som ble diskutert i forhold til den da, var hvordan man skulle forstå forholdet mellom de tre; for eksempel som en kjærlighetsrelasjon ala Augustin eller som noe annet. Da vi fikk den første kirkesplittelse mellom østkirken og vestkirken (ortodoks og katolsk) var bla en formulering i den reviderte Nikeaformuleringen Nicenum avgjørende – om Ånden utgikk av Faderen eller Faderen og Sønnen. Men det var ikke strid om de alle var Gud, og da den ene Gud. Videre er det jo interessant at det ved reformasjonen ikke var stridigheter omkring treenighetslæren som gjorde at reformatorene som Luther og Calvin brøt med moderkirken, og de nye kirkesamfunn formulerte heller ingenting nytt her. Dog fikk vi oppblomstring av den unitariske kirke, særlig i Trannsylvania og Polen i kjølvannet av reformasjonen. I moderne tid ser vi at de nyere kirker har blitt dannet gjerne ut fra forskjellig dåpssyn eller syn på karismatikk og nådegaver. Men disse har heller ikke bygget på noe annet enn den klassiske treenighetslæren.
Hvorfor ikke bare beskrive Gud, Jesus og Ånden som helt den samme, en person (hva er galt med modalisme og unitarisme)?
Unitarismen, The Way International og det syn som blant annet William Marrion Branham har gjort seg til talsmann for, mener at Jesus, Faderen og Den Hellige Ånd er en og samme “person” og helt identiske. Det vil altså si at Faderen = Sønnen = Ånden. Denne tanken virker nok veldig besnærende, da man da slipper den vanskelige tanken om at Gud er en – men med tre “personer”, men den vil reise flere spørsmål enn den besvarer – og går imot hva Bibelen for øvrig vitner om. Hvordan skal man for eksempel da forstå Matt 3, 16f (med min understreking): Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: “Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.” Her ser vi altså at Jesus døpes, Den Hellige Ånd kommer som en due mens Gud Fader taler fra himmelen. Alle tre er beskrevet samtidig – på hvert sitt sted med hver sin rolle!

Et annet påtrengende spørsmål om Fader, Sønn og Ånd er den samme, er hvilken mening gir det da at Jesus befalte å døpe i alle tre navn? Se Matt 28, 19a: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Andre ting å merke seg er hva Jesus sier i Joh. 14,16f: Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Og i vers 26 står: Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Om Faderen, Den Hellige Ånd og Jesus er den samme, hvorfor skulle da Jesus be til seg selv om at han skal sende seg selv til disiplene? I samme kapittel vers 23 sier Jesus følgende: “Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Hvorfor skulle Jesus si “vi” om han vil komme alene? Et annet eksempel er i Luk 22,42: “Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.” Ba Jesus til seg selv? Den samme meningsløshet ser vi da i Jesu bønn i kapittel 17 hvor han ber til sin Far. Når vi leser Johannes 5, 19-47 ser vi at Jesus forteller at han ikke kan gjøre noe av seg selv, men bare hva Faderen har vist ham – vers 19: Men Jesus tok til orde og sa til dem: Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen.

I Joh 6, 37f sier Jesus “Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.” Vi kan og lese fra når Jesus blir fristet, at Ånden ledet ham ut i ørkenen – Matt. 4, 1: “Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen.” Blir det mening i vers som dette om man ikke skiller personene i treenigheten? Vi kan fortsette med Joh 6,57: Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg. Jesus hevder altså ikke å være Faderen – men som vi har sett andre steder; han påstår å være den ene Gud. Se for øvrig også hvordan Gud som synlig og usynlig blir en selvmotsigelse om man ikke skiller personene (Er Gud synlig eller usynlig?) Dessuten må man overse hele Bibelens beskrivelse av samhandling mellom Faderen, Sønnen og Ånden, se Noen bibelvers om den treenige relasjon, om man skal forstå Gud som unitarene.

Konklusjonen her må altså bli at da Jesus ber til sin Far, sier han får kraft fra Faderen, at vi skal døpe i alle tre navn, at han skal sende Talsmannen (som er Den Hellige Ånd), m.m., skiller han selv klart mellom seg og de to andre. Dermed kommer man ikke utenom et skille i personene uten å forkaste mye av Jesu egne ord og Bibelens øvrige vitnesbyrd.

Hva vil det si å være en person i treenigheten?
For å forstå kirkenes snakk om at den ene Gud består av tre personer, kan det først være nyttig å se på hva som kjennetegner en person. Her vil jeg først se på følgende allmennfilosofiske kriterier som kanskje kan være noe avklarende for å finne ut om noe er en person: Substans, selveksistens, individualitet, rasjonalitet.[9] Substans handler om å ha en reell eksistens. Selveksistens handler om å bli opprettholdt av seg selv og ikke av noen annen væren som en robot. Individualitet går på å ha et eget jeg og ikke bare være en del av noe universelt “altet” som i panteismen. Rasjonalitet vil innebære en avgrensning mot uintelligente ting som steiner og planter. Ut fra dette ser vi altså at en person ikke er noe altoverskyggende og upersonlig. Videre avgrenser det i forhold til tankeløse ting, kunstig intelligens og fantasifigurer.

Kristen teologi utdyper dette videre i forhold til treenigheten ved å slå fast at en “person” i trosbekjennelsenes betydning likevel kan være fullt og helt ett med en annen, og beskriver Gud som et “væren” bestående av tre personer: Far, Sønn og Hellig Ånd. Alle tre er en Gud, men samtidig tre personer. Det er viktig her å være oppmerksomme på at “personer” i de kristne trosbekjennelser betydning av ordet, ikke er det samme som å være tre totalt autonome individ slik vi gjerne tenker det. Det er mer å forstås som tre ulike “distinksjoner” av Gud. Dermed er ikke Gud tre forskjellige vesen. Dette ville bli et logisk selvmord illustrert med ligningen 3x=1x.[10] Det er en Gud og han er Faderen og Sønnen og Ånden – i formel kan vi sette det opp slik 1x+1x+1x=1y. Samtidig er hver av distinksjonene / personene helt og fullt Gud. Dette er egentlig umulig for vår fornuft å fatte, men se for øvrig i oppsummeringen under Noen bilder for å forstå treenighet for noen illustrasjoner på dette.

Bibelens vitnesbyrd om Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd
Kirken har på falskt grunnlag blitt beskyldt for å forkynne en triteisme – en lære om tre guder, selv om fakta er at det motsatte er blitt understreket unisont av kirkemøter og kirkefedre fra urkirken av. Den har og blitt anklaget for at hele treenighetslæren er ubibelsk og menneskelig hedenskap, gjerne inspirert av babylonske tregudemønster. Likevel er altså synet om en Gud med tre distinksjoner noe som så forskjellige tradisjoner og konfesjoner som baptister, ortodokse, lutheranere, pinsevenner, trosbevegelsen, katolikker, metodister, adventister, anglikanere, m.m. står samlet om den dag i dag. Spørsmålet blir vel da om det er bibelsk grunnlag for denne Gudsforståelse kalt læren om den treene Gud eller treenighetslæren, eller om 99, 9% av alle de som bekjenner seg som kristne bygger på en hedensk løgn.

Naturlig nok vil en analyse av Bibelens materiale om Gud, ha en hovedfokus på Jesus. Både da NT har han i sentrum som den endelige åpenbarelse i forhold til GT, og fordi han er så sentral for den kristne forståelse av hva Gud er og hva – eller hvem – som frelser oss. Det har helt siden Jesus vandret rundt på jorden som snekkersønnen fra Galilea, vært stor strid om hvem han egentlig var og er. De skriftlærde jøder i hans egen samtid, regnet han for å være en blasfemisk, selvbestaltet profet eller messias. De regnte ham for blasfemisk da han sa og gjorde ting bare Gud kunne gjøre, som å tilgi mennesker deres synder, tale med guddommelig autoritet i forhold til Skriftene (Det står skrevet . men jeg sier dere). Romerne vaklet mellom å anse ham som en mulig politisk opprører – i tråd med det messiasbilde av en politisk frigjører som dominerte i Jesu samtid – eller en avviker i en indrereligiøs jødisk debatt. De kristne erkjente Jesus som det sentrale som Skriftene pekte fram mot – som deres frelser og Herre. Så sentral var han, at den tidligste kristne bekjennelse vi finner, kort og godt er “Jesus er Herre”. Det var ikke skrifter, ritualer eller regler som var i sentrum, men Jesus. Tanken om at Jesus var Gud, vakte voldsomme reaksjoner både hos jødene (som jo i så fall hadde drept sin egen messias) og hos deres romerskhellenistiske omgivelser med den filosofi som rådet.[11] På tross av motstanden med forfølgelse og fordømmelse både fra romerne og jøder, vokste kirken raskt. Men den fikk også veldig tidlig behov for å klargjøre Bibelens lære om hvem Jesus var, på grunn av både indre og ytre motstand. Enkelte i kirken – mest kjent er Arius som tidligere nevnt – forkynte at Jesus var Guds første skapelse og at han ikke var Gud. Andre bestred at Jesus var et ekte menneske ut fra den hellenistiske filosofi om den uoppnåelige og høyt hevede Gud (som dermed umulig kunne ha fornedret seg til å komme hit til jorden som et menneske). Dermed ble det på de første kirkemøter slått fast både at Jesus var sann Gud og sant menneske, og at både han, Faderen og Den Hellige Ånd er en sann Gud. Men kritikken har fortsatt å komme. Islam lærer at Jesus egentlig er en profet, mormonene og Hare Krishna at han er en av mange guder (dog på veldig forskjellige premisser), og Jehovas Vitner har en tankegang som ligger svært nær den arianske. I denne redegjørelsen vil jeg se på hva Bibelen selv skriver om Jesus. Jeg vil ikke her allment begrunne Jesus eller Bibelen sin historiske troverdighet ut fra historiske, filosofiske eller logiske fakta, men må henvise til egen redegjørelse for slik drøftning. Dette vil dreie seg om en analyse på Bibelens egne premisser for å finne sannheten om Jesus og det guddomlige.

Flertallsform om Gud
I 1. mosebok 1, 26a står det følgende: Da sa Gud: “La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!” Andre vers som omtaler Gud i flertallsform finner vi i 3, 22: Herren Gud sa: “Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!” I kapittel 11, 7: La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!” Vi finner det og igjen i Jesaja 6, 8: Så hørte jeg Herrens røst: “Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” Da sa jeg: “Se, her er jeg. Send meg!” Dette siste verset har for øvrig den interessante detaljen at Gud skifter fra å omtale seg selv i entall til flertall. Noen har hevdet at dette fenomen må tolkes som majestetisk flertallsform, noe vi kjenner fra andre sammenhenger. Problemet med denne forklaringen er at Bibelen aldri bruker denne flertallsformen om en konge som omtaler seg selv. I forhold til beretningen om skapelsen har treenighetslærens motstandere gjerne hevdet at det er engler Gud her tenker på. Men dette finnes heller ikke støtte for i Bibelen. Vi ser intet i Bibelen om at englene skaper i det hele tatt. Og Jesaja 44,24 setter vel punktum for den teorien; Så sier Herren, din forløser, som helt fra mors liv formet deg: Jeg er Herren, som skapte alt, som alene spente himmelen ut og bredte ut jorden uten hjelp. Gud skapte kosmos alene. Videre var det jo ikke englers bilde vi ble skapt i, men Guds. Et annet interessant fenomen her, er at det ofte brukes det hebraiske Elohim om Gud – der vi ofte oversetter med Gud eller Herren. Men Elohim er flertallsform av Eloah. Det står for eksempel i 1.Mos. 5,1 (uthevet av meg): Dette er boken om Adams ætt. Den dagen Elohim skapte mennesket, skapte han det i Elohims bilde. Gudene skapte altså mennesket i hans bilde. Elohim brukes i andre sammenhenger også om engler og dommere, så det er ikke noe entydig bevis for Guds natur, men viser at navnene brukt på ham så visst ikke avviser å skifte mellom entall og flertallsform om Ham. Interessant er det også å merke seg at GT også i den jødiske tradisjon har blitt forstått som en dyperegående pluralitet i Guds navn. Den annerkjente jødiske rabbiner Simeon ben Joachi kommenterte følgende i sitt arbeid til Mosebøkene: “Come and see the mystery of the word Elohim; there are three degrees, and each degree by itself alone, and yet notwithstanding they are all one, and joined together in one, and are not divided from each other.”

Til oppsummering kan man ikke si at disse argument slår fast at Gud består av flere personer, men vi kan avvise at det var snakk om engler i skapelsesfortellingen, og vi kan slå fast at Gud hvert fall beskriver seg i flertallsform med flere anledninger – uten at Bibelen gir indikasjon om at han gjør det i en majestetisk flertallsform da Bibelen ikke bruker dette fenomen ellers, og heller ikke er konsekvent på det i så fall.

Er Gud synlig eller usynlig?
Bibelen gir oss flere beskrivelser av Gud og mennesker som har sett ham. Vi kan lese i 2.Mos. 24,10f: Der fikk de se Israels Gud. Under hans føtter var det som et gulv av safirsten, klart som himmelen selv. Men han løftet ikke sin hånd mot Israels gjeveste menn. De skuet Gud, og de spiste og drakk. Moses og Israelsfolket så og skuet Gud. I 4. Mosebok ser vi følgende i 12,8: Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener? Vi ser og at Abraham så Gud i 1.Mos 18,1: Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. Men så leser vi både i GT og NT at du ikke kan se Gud også: Du kan ikke få se mitt ansikt,” sa han, “for det menneske som ser meg, kan ikke leve.” (2. Mos. 33, 20) Og i NT kan vi i 1. Tim 6, 16 lese at: den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen. Jesus sier selv: Jeg sier ikke at noen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, har sett Faderen. (Joh 6,46) Og i Joh 1, 18 står: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. Dette siste verset er interessant og opplysende på flere måter. Først ser vi jo at det også sier at mennesker ikke kan se Gud – motsier da Bibelen seg selv her? Kun om man avviser treenighetslæren. Om man tar til etterretning at Gud har tre manifestasjoner er det tydelig at man i sine møter med Gud ikke har sett Faderen men en av de andre to. Gudsåpenbaringene i Bibelen viser hvert fall at Gud må bestå av mer enn en distinksjon/person om man da ikke tror Bibelen er schizofren her.

Jeg er – om Jesus som identifiserer seg med Guds eget navn
I Johannes 8, 58 ser vi Jesus forklare hvem han var: Jesus svarte: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.” Med bakgrunn i hvordan Gud omtaler seg selv i det gamle testamentet, er det naturlig å se dette som et klart utsagn fra Jesus selv om at han er Gud – se 2. Mos 3, 14: Da sa Gud til Moses: “Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.”

Jehovas Vitner avviser at disse vers skal sees i sammenheng og har i sin egen bibelutgave[12] gjengitt Johannes 8, 58 med å putte inn ett ord vi ikke finner i grunnteksten slik at de får “har jeg vært”. Men de greske ordene Egò eimi betyr direkte oversatt “Jeg er”.[13] Videre ressonerer de ut fra at det bare var for å angi at Jesus levde før Abraham ble født – uten noen hentydning til hans guddommelighet – at Jesus formulerte seg slik. De bruker flere bibeloversettelser som har en annen ordlyd enn “er jeg”, men felles for dem også er at de også får en påfallende grammatisk syntaks som Bibelselskapets oversettelse.[14] Er det ikke da merkelig at man radbrekket grammatikken slik om det ikke var noen dypere mening? Hvorfor ikke skrive “jeg var til før Abraham” om det var alt forfatteren ville få fram? Siden det er valgt en slik alenestående meget merkelig formulering med tydelig gjenklang til et så sentralt sted i Mosebøkene,[15] er det urimelig å tro at dette ikke er tilsiktet fra forfatterens side.

Jesus – Gud, engel, en gud eller bare et menneske?
Bibelen inneholder mange paralleller mellom de forskjellige skriftene som viser oss hvem Gud er. Mange vers siterer eller sikter til andre vers, og jeg vil starte med å se på noen gammeltestamentlige vitnesbyrd om Jesus, som de nytestamentlige forfatterne klart sikter til. Innledningsvis vil jeg ta med Jesu egne ord i Joh. 5,39 som nok kan være en viktig påminnelse også for oss i dag: “Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg!” Men først må vi være klar over at i forhold til parallellisering så er det viktig at vi ikke overtolker ting inn i teksten, slik at vi for eksempel ikke ender med at en formulering brukt på Gud et sted og på mennesker et annet sted, ikke betyr at de andre er Gud. Vi må se skriftene i sin øvrige sammenheng og la teksten i seg selv tale. Heldigvis gir Bibelen oss selv mange av koblingene helt klart og direkte, slik at vi slipper å spekulere tilfeldig. I Bibelen ser vi i stor grad at ord og handlinger som primært knyttes til Gud i GT, i NT brukes direkte om Jesus. Noen sekter som i utgangspunktet avviser muligheten for at Jesus kan bli omtalt som Gud i Bibelen – vil avvise denne parallelliseringen. Men til det er det å si at en sammenlikning av bibelske tekster kun blir meningssløs om en velger å se alt som tilfeldige sammentreff og om en tolker en del bibelvers svært utvidende slik at vi tolker ting som sies om Jesus – egentlig som ting rettet til Gud. Dette er neppe et godt utgangspunkt for å studere hva Bibelen har å fortelle oss, og brukes heller ikke i møte med annen historisk eller religiøs litteratur.

En klar parallell ser vi mellom Jesaja og Matteusevangeliet. I Jes 40,3 står det: Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett igjennom ørkenen! I Matt 3,1ff ser vi følgende gjenklang hvor forfatteren selv sier hva han har siktet til: På den tid stod døperen Johannes fram i Judeas ødemark og forkynte: “Vend om, for himmelriket er nær!” Det er om ham det er sagt ved profeten Jesaja: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Og nedenfor i samme kapittel – og utdypet gjennom de andre evangeliene – ser vi at det er Jesus som Johannes ryddet vei for. Han som i Jesaja ble omtalt som Herren og vår Gud.

Vi finner enda en interessant parallell mellom Jesaja og 1. Petersbrev. I Jes. 8,13f står det: Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for. Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til fall for begge Israels riker, en snare og en felle for dem som bor i Jerusalem. Og i 1. Pet. 2,4-8 ser vi: Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. (.) Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de – det var de bestemt til. Vi ser altså at Gud Jahve skal være en snublestein, og Peter brukte de samme ord på Jesus og så altså på versene i Jesaja som en profeti om Jesus. Dermed blir Jesus likestilt med Jahve Gud.

Vi kan og finne parallellisering innad i samme bok, blant annet kan vi se i Johannes Åpenbaring 1, 8 at Gud sier: Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige. Da er det veldig interessant å lese noen vers lenger nede hvor Jesus taler i vers 17bf: (.) Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket. Videre ser vi en direkte identifisering med alfa og omega i 22, 13: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.

Mange steder i Bibelen omhandler Jesu særegne posisjon, makt og ære. Jehovas Vitner lærer at Jesus er mindre enn Faderen begrunnet i Joh 14, 28: Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg. Men da glemmer man at dette var en ting Jesus sa på den tid da han hadde gjort som står i Fil. 2, 6-7: “Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske”. Da er det selvsagt at Jesus kunne si at Faderen var større enn ham – Sønnen var jo til og med lavere enn englene for å frelse oss! Jamfør for øvrig Hebr 2, 9: Men vi ser at Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, er kronet med herlighet og ære, fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.

Hebr. 1, 6b som handler om Jesus som skal tilbes – Alle Guds engler skal tilbe ham, er interessant i lys av Bibelens forbud mot å tilbe andre enn Gud – jamfør; 2.Mos 34,14: “Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nidkjær Gud er han.” Salme 81,10: “Du skal ikke ha noen fremmed gud, du skal ikke tilbe andre guder!” Engelen i Åpenb. 22,9 viser det samme: “Men han sa til meg: “Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!”.[16] Noen hevder at tilbedelsen i Hebreerbrevet bare er å forstå som en “relativ” tilbedelse, men da tar man ikke Joh 5, 23 på alvor; “for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen som har sendt ham.” Åpenb 5, 13f – hvor Jesus omtales som Lammet – vitner om det samme: “Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet. De fire vesener svarte: Amen. Og de eldste kastet seg ned og tilbad.” Videre kan vi jo lese det som står rett nedenfor i hebreerbrevet også – nemlig vers 8 og 9 som sier at Jesus er Gud, samtidig som han er salvet av Gud: Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står til evig tid, rettferds stav er din kongsstav. Du har elsket rettferd og hatet urett; derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine frender. Hvordan forklares det at det står at Jesus er Gud om han ikke er Gud?[17] Og hvorfor skal Gud den allmektige si “Gud” til Jesus om han som Jehovas Vitner lærer, er den førsteskapte engel? En ting er at man omtalte dommere og krefter som guder sammenliknet med andre, blant annet for å få fram deres autoritet i gjennom Gud, at de er hans tjenere eller at de er guder i demonisk betydning, men her er det den evige Gud Far selv som taler. Vi ser og at han sier ikke “en gud” eller gjør noe annet skille mellom seg og Jesus her.

Det er naturlig å se det forrige verset i sammenheng med Jes 9,6: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. I forhold til Jehovas vitner kan man spørre om de er enig i at det bare finnes en sann Gud. Om “veldig Gud” skal forstås som “en gud” men ikke Gud, vil da Vakttårnet sin teologi innebære at Jesus er en falsk gud, eller innebære at det finnes to sanne guder? Jehovas vitner skiller mellom den mektige (ofte oversatt på norsk til veldige) gud Jesus og den allmektige Jahve (YHWH) – men sier ikke egentlig Bibelen både at Jesus er allmektig og at Jahve er mektig? I forhold til Jesu allmakt står det i Hebr 1, 3 (med min utheving) at “.han bærer alt ved sitt mektige ord.”, og enda klarere i Matt 28,18: Da trådte Jesus fram og talte til dem: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” Er ikke all makt det samme som allmakt? Så til Gud som mektig; her kan vi lese Jesaja 10, 20f: Den dagen skal Israels rest og de av Jakobs ætt som er berget, ikke lenger støtte seg til ham som slo dem, men i troskap skal de støtte seg til Herren [YHWH], Israels Hellige. En rest skal vende om, en rest av Jakob, til den veldige Gud. Her står det altså klart at YHWH (Guds egennavn oversatt med Herren) er mektig Gud, faller da ikke skillet sammen som kunstig? Før vi leser en tekst fra Jeremia vil jeg igjen minne om at Jehovas vitner lærer at det er forskjell på “allmektig Gud”, som er den egentlige Gud og Faderen, og “mektig (norsk; veldig) gud” som er Jesus: “Du viser miskunn i tusen ledd og lar straffen for fedrenes synd ramme deres etterkommere. Du store, veldige Gud, som har navnet Herren [YHWH], Allhærs Gud!” Jer 32,18. Så, siden Jesus er “mektig Gud” og Jahve er “mektig Gud” hva må da Jesus være?

At Jesus ikke er “en gud” forstår vi enda klarere i lys av Jesaja hvor vi blant annet kan lese følgende vers (uthevet av meg): Jes 43,10f: Men dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og innse at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme. Jeg, ja jeg alene, er Herren, foruten meg er det ingen frelser. Jes 44,6: Så sier Herren, Israels konge og forløser, Herren, Allhærs Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, foruten meg er det ingen Gud. JES 44,8: Frykt ikke, bli ikke forferdet! Har jeg ikke for lenge siden kunngjort og fortalt deg det? Dere er mine vitner. Er det noen Gud ved siden av meg? Jeg vet ikke om noen annen klippe. Allerede Jesu navn henspiller på Jesajas profeti da Jesus kommer av det hebraiske Jesjua som betyr Herren frelser. Her er og noen få (langt fra en utførlig liste) bibelvers som peker på Jesus som frelser: Joh 4,42 og de sa til kvinnen: “Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.” Fil 3,20: Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren, Jesus Kristus, som frelser. 2.Tim 1,10: og som nå er blitt åpenbart da vår frelser, Kristus Jesus, kom til jord. Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet; 2.Peter 3,18: Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham tilhører æren, nå og i all evighet! Amen. Og i forhold til den ene Gud som klippen ser vi noe interessant i 1.Kor 10,4: og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; denne klippen var Kristus. Og kanskje et annet enda mer kjent bibelvers må sies å være beslektet, om enn ordbruken er noe annet – se 1.Kor 3,11: Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. Det er interessant å se parallellene til GT som forkynner klart at det er en Gud og at han er klippe og frelser, samtidig som disse rollene eller funksjonene brukes utallige ganger på Jesus i NT.

Johannes-evangeliets første kapittel er sentralt i forståelsen av hvem Jesus er, og om forholdet mellom Faderen og Sønnen (min uthevelse): I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Når vi får lest det i sammenheng ser vi altså at Ordet er Gud samtidig som det er mer nyansert enn å være det samme som Gud Faderen, ellers kunne det jo for eksempel ikke stått at “Ordet var hos Gud” som jo da hadde blitt Gud var hos Gud. Mot slutten av utdraget ser vi og at Ordet var Jesus som ble menneske og tok bolig iblant oss. Her ser vi også benevnelsene Sønn og Far. 1. Joh 5, 20b sier enda mer kortfattet hvordan vi må se på Jesus: “.vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.”

Versene fra starten av Johannes-evangeliet sier noe mer, da de peker tilbake på selve skapelsen. Ordet som Jesus beskrives som sikter til det guddommelige ord som i 1. Mosebok sin skapelsesfortelling skapte verden (1. Mos. 1,1ff) – jamfør Hebr. 1, 2: Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Og tråden trekkes videre til endetiden skildret i Joh. Åp. 19,13: Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er “Guds Ord”. Med slike koblinger blir det merkelig om man degraderer Jesus til en gud – eller en engel – han som skapte verden og skal gjenopprette den ved denne verdens slutt.

Jehovas Vitner avviser også Joh. 1, 1 sitt vitnesbyrd om Jesus som Gud ved å bruke en artikkeltilføyelser i egen oversettelse slik at Jesus blir “en gud”, samt å henvise til et høyst spesielt utvalg av oversettere som “sannhetsvitner”.[18] Faktum er at ingen anerkjente, store oversettelser tolker det til “en gud” og “en” som ubestemt artikkel står ikke i den greske grunnteksten.[19] Disippelen Thomas – en monoteistisk jøde – sitt utsagn til Jesus som “Min Herre og min Gud!” i Joh. 20, 28 forsterker bare dette inntrykk (gresk ho theos = Gud i bestemt form entall)[20]: Johannes bekjenner Jesus som Gud samtidig som Johannes vet at det finnes bare en Gud – jamfør Joh. 17,3 hvor Jesus ber: Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Her ser vi altså: Det finnes en sann Gud, Jesus er Gud og det er en forskjell mellom Gud Fader og Guds Sønn Jesus.

Om man hevder at Jesus ikke er den ene Gud, får man i tillegg en lang rekke forklaringsproblem: Hva med at mennesker ble døpt i hans navn? – se Apg 2,38 Peter svarte dem: “Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. Enda mer interessant blir det om en sammenfatter dette med Apg 19,5: De hørte på dette og lot seg døpe til Herren Jesu navn. Hvordan kunne Peter si at de skulle døpes i Jesu Kristi navn, og i denne sammenheng ikke nevne noe om Faderen og Den Hellige Ånd, om Jesus ikke er Gud? Er han bare en engel som Jehovas vitner hevder, er det ikke da rart å døpe i hans navn – med tanke på at alle riter og innvielsessymboler i GT, som omskjærelsen – utelukkende kobles til Gud? Jehovas Vitner vil gjerne forklare dette ut fra at det finnes flere slags dåper og at “Johannesdåpen” viser at man kunne døpes i noens navn uten at de krevde å være Gud. Da overser man en helt fundamental detalj: Johannesdåpen ble aldri formulert som en dåp i Johannes sitt navn! Apg 18, 25 og 19, 3 snakker om Johannes’ dåp – man kan altså si “Johannes sin dåp” – men det står intet om at det var dåpen i Johannes sitt navn, til ham, eller lignende! Derfor krasjer slutningen om at man kan døpes i andre enn Guds navn. Bibelen har intet vitnesbyrd om at mennesker er døpt til mennesker – eller i deres navn. Dette er særskilt for dåpen til Jesus og i lys av Bibelens øvrige vitnesbyrd ville det være blasfemisk å gjøre det om Jesus ikke er Gud.

Videre må en jo spørre seg hvordan man da skal forstå at disiplene forkynte i Herren Jesu navn – se Apg 9, 28: Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem og forkynte frimodig i Herrens navn. I en jødisk kontekst er det utenkelig at noen monoteister kunne forkynt i andre enn Guds navn. Videre er det, om vi avviser Jesu guddomlighet, slående at Bibelen kobler Herren og Jesus sammen – Herren var jo en tittel på den evige Gud! Vi ser at disiplene legitimerer sin autoritet gjennom Herren Jesu navn, at ting skal skje i hans navn og Gud skal takkes ved ham – se for eksempel Kol. 3, 17: Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham. 1. Kor. 5, 4 er også interessant her: “Dere skal samles i Herren Jesu navn, og jeg skal være til stede i ånden, og vår Herre Jesu kraft er med oss.” I lys av GT sine Gudsåpenbaringer er dette vanskelig å forstå som noe annet enn en beskrivelse av Gud selv. Om vi fortsetter å lese i lys av GT blir det også slående hva det som står i 2. Tess. 1, 12a: “Da skal vår Herre Jesu navn bli æret hos dere, og dere skal få del i hans ære”. Her skal Jesu navn bli æret, har noen profet eller engel blitt slik æret ellers i Bibelen? Det er gjennom Bibelen en klar linje i forhold til at det gjennom ting som skjer er Guds navn som skal bli opphøyet. Om Jesus “bare” er en manifestasjon av erkeengelen Michael som Jehovas Vitner lærer, hvordan kan han da skille seg fra GT sine englebudskap med å peke på seg selv og ikke på Gud – på sitt havn og ikke på Jahve? Og Bibelen sier ettertrykkelig at herredømmet Jesus har fått, ikke er lagt til noen engler – Hebr 2,5f: “Det er heller ikke under englers herredømme Gud har lagt den kommende verden som vi taler om. Om dette er det en som har vitnet et sted: Hva er et menneske, siden du kommer det i hu, en menneskesønn, siden du tar deg av ham?” Det virker også veldig merkelig at det ble gjort under av disiplene i Jesu navn om han ikke var Gud. I den jødiske verdensoppfatning var det utenkelig at mirakler skjedde i andres navn enn Gud – om det ikke var demoner som var på ferde.

I forhold til sekter som Jehovas vitner bruker de gjerne Kol 1,15 for å argumentere for at Jesus var født og ikke skapt:[21] “Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte.” Men da overser man at det ofte er slik i Bibelen at førstefødt vitner om rank eller viktighet og ikke fødsel eller skapelse. Dette ser vi for eksempel i Salme 89,27f: “Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelsende klippe. Ja, jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden.”[22] Dette forteller om David som var den yngste – den “sistfødte” – men som Gud gjorde til den “førstefødte”. Denne salmen ble tidlig i jødedommen sett på som bilde på Messias, og var derfor naturlig for de nytestamentlige forfatterne å bruke på Jesus. Ut fra kolloserversets sammenheng kommer det også klart frem at det er Jesu rang det er snakk om – særlig tydelig ser vi det 3 vers lenger nede: “Han er hodet for legemet, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.” Dessuten ser vi i versene rett nedenfor 1, 15 at Jesus ikke er en del av skapelsen. Vers 16 sier klart “i ham er alt blitt skapt” og vers 17: “Han er før alle ting og alt består ved ham”.[23] Og Kol 2, 9 skulle oppsummere det hele med å slå fast om Jesus at: “I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede”.

Det er mange flere bibeltekster som bevitner Jesu guddommelighet – som; Tit 2,13: mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten;[24] Jes 9,6: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste; 2.Peter 1,1: Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, hilser dem som ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet har fått den samme dyrebare tro som vi; Rom. 9,5: dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.[25] Dette er bare noen av de mange bibelske henvisningene til at Jesus er Gud. I tillegg kan man ta med alt det Jesus sa om at han var veien, sannheten og livet, livets brød, oppstandelsen og livet, med mer – ting bare Gud kan gjøre krav på. Det bibelske vitnesbyrd ser ut til å gi et klart og samlet vitnesbyrd om hvem Jesus var og er fra evighet til evighet!

Fikk Jesus først sin guddommelige natur gradvis eller ved dåpen (eventuelt at den kom tilbake da)?
Noen, både fra Jehovas Vitner, mormonene, veldig mange nyreligiøse sekter og fra den tidligere religionshistorie, hevder at Jesus ikke var sann Gud med viten om sin natur fra starten av. De forstår dette på flere måter. Fra nyreligiøst og mormonsk hold sier man at Jesus vokste i sin guddomlighet, erkjennelse av sin natur, ect, gjennom hele livet. Jehovas Vitner sier at Jesus fikk igjen innblikk i sitt førjordiske åndelige liv ved dåpen.

Jesus ble – som eneste menneske overhodet – unnfanget av Den Hellige Ånd. Virker det ikke da rart om han først fikk guddommelig klarsyn/inspirasjon/helliggjørelse ved dåpen som noen sekter hevder? Jamfør Matteus 1,20: Mens han nå tenkte på dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: “Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Jesu spesielle vesen ser vi glimt av når han som tolvåring er i tempelet – jamfør Lukas 2, 46-49: Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. (.) Men han svarte: “Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Vismennenes reaksjon ovenfor Jesus som spedbarn tyder og på at han er i en særstilling allerede fra starten av – jamfør Matteus 2,1f: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: “Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.”

Johannes vitnet allerede om Jesu særegne posisjon før Herrens ånd kom over ham ved Johannesdåpen – jamfør Matteus 3, 11-15: “Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å ta av ham sandalene. (.) Da drog Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: “Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg!” Jesus svarte: “La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.””

Men enda viktigere enn disse henvisningene, er Bibelens mange direkte utsagn om Jesu guddommelige natur fra evig av. Den klareste referansen er vel kanskje i starten av Johannes-evangeliet – i den såkalte Johannes-prologen (se under Jesus – Gud, engel, en gud eller bare et menneske?). Vi finner og om Jesu guddommelige natur før han kom til jorden i Joh 6,38: For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg. Flere vers peker klart på Jesu guddomlighet før både dåp og inkarnasjon som menneske – se Joh 8,58: Jesus svarte: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.” Vi finner og dette i Joh 17,5: Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Jesus ble ikke spesiell og utvalgt ved dåpen, men var det fra starten av. Menneskene i hans samtid ante det, englene på marken ved fødselen sang om det og Bibelen slår fast at han var det fra begynnelsen av. Jesu dåp var en stadfesting til mennesker om hans gjerning som da begynte for fullt.

Den Hellige Ånd – personlig eller en upersonlig kraft?
Jehovas Vitner sier at Ånden er Guds aktive kraft og sammenlikner med elektrisitet.[26] Christadelphians har et syn om at Den Hellige Ånd kun er Guds utstrålende usynlige kraft. Andre igjen hevder at Ånden bare er et personifisert eksempel på Guds vilje eller Bibelen selv. Alle disse syn avviser at det er snakk om noe med en personlighet, men kommer da i konflikt med en rekke Bibelsteder. Vi kan jo starte med Apostelgjerningene 5,3f: Da sa Peter: “Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du kan lyve for Den Hellige Ånd og stikke til side noe av det du fikk for jorden din? (.) Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.” Først kan vi jo spørre oss hvordan det er mulig å lyve for en kraft som elektrisitet. Må det ikke en intelligens til for at det er meningsfylt å snakke om å lyve? Videre ser vi jo at det er snakk om at Ananias løy for Gud samtidig som det i verset før sto at han løy for Den Hellige Ånd.

Et annet interessant moment ser vi i Apg 13,2: En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: “Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgave jeg har kalt dem til.” Når sist talte en upersonlig kraft som elektrisitet til noen av oss? Timoteus 4, 1 vitner også om at Ånden taler: Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter. Ja, ånden skal og lære oss – jamfør Joh. 14,26: Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.

I Efeserne kan vi lese følgende i kapittel 4,30: Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til forløsningens dag. Å bringe sorg til en upersonlig kraft, virker temmelig meningsløst. Vi ser videre at Ånden har en vilje – og for så vidt er dette et interessant innblikk i fellesskapet med Faderen og Den Hellige Ånd – i Rom 8,27: Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje. Vi ser jo også her at Ånden ber om ting for de hellige. Videre har vi et vitnesbyrd om Åndens vilje i 1.Kor 12,11: Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil. Han kan bli krenket – Jesaja 63,10: Men de viste bare trass og krenket hans Hellige Ånd. Så snudde han om og ble deres fiende, han kjempet selv imot dem. En kan jo og spørre seg om en upersonlig kraft kan forby noen noe? Jamfør Apg 16,6: Den Hellige Ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom Frygia og Galatia-landet. GT gir oss henvisning til Åndens personlighet – Nehemja 9,20: Du rettledet dem med din gode Ånd, du gav dem manna til mat og lot dem få vann når de var tørste. Og ikke minst, Ånden omtales som han og ikke den – for eksempel i Joh 16,13: Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme.

Den Hellige Ånd er Guds kraft og virker ofte gjennom mennesker. Men med tanke på at Bibelen presenterer Den Hellige Ånd som en som sørger, snakker, kaller mennesker til å dra ut og som en som kan lyves til, osv, virker det klart at Den Hellige Ånd er en personlig ånd og ingen upersonlig kraft. Det at Bibelen mange ganger omtaler Ånden som Han i stedet for “det/den” tydeliggjør også dette, samt at Ånden selv bruker ordet Jeg om seg. Bibelen vitner om at han er noe annet enn Faderen, men at han er personlig og at han er Gud.

Noen bibelvers om den treenige relasjon
Det er svært mange bibelvers som forteller oss noe om den innbyrdes relasjonen mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Mange av tekstene behandles under egne temakapittel, og de fleste vil ikke gjentas her. Dermed blir dette ikke i nærheten av en utfyllende liste, men må sees sammen med de øvrige kapittel. Dette er ment som en liten illustrasjon over bibelmaterialet om samspillet mellom Faderen, Sønnen og Ånden.

Det kan være naturlig å starte med misjonsbefalingen i Matt 28,19: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Her er det for øvrig verdt å merke seg at ordet navn er singular men følges av tre navn.[27] Videre sier Apg 2,38 noe vesentlig rundt dåpen og samspillet mellom Jesus og Ånden: Peter svarte dem: “Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.”

I Johannes-evangeliets 17. kapittel hvor Jesus ber til Faderen går tematikken om “jeg i dem og du i meg” igjen. For eksempel ser vi Joh. 17,11: Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett. Jesus og Faderen er altså ett, og de er forbilder på hvordan vi skal være ett. At Jesus fullfører Faderens vilje ser vi for eksempel i Joh 17,3f: Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre. Joh 17,8 bevitner at Jesus er sendt av Faderen og utgått av ham: For jeg har gitt dem de ord du gav meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er utgått fra deg, og de har trodd at du har sendt meg. Ser vi på kapittel 14, 8-11 står det følgende: Da sier Filip: “Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.” Jesus svarer: “Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. Her slår Jesus igjen fast det intime samspillet mellom Ham og Faderen.

2.Kor. 5,19 forteller om hvordan Gud i Jesus utførte frelsesgjerningen for verden: Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. Rom. 8,34 er et av mange bibelsteder som viser Jesu opphøyede plass ved Faderen etter at han for til himmelen, samtidig som den illustrerer at han går i forbønn til Faderen for oss: hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.

Bibelen har og et rikt vitnesbyrd rundt Den Hellige Ånds relasjon med de andre. I 1.Kor. 2,10f kan vi lese følgende: Dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. 11 Hvem vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud. I Apg 1,8 omtaler Jesus Åndens komme og virke blant disiplene: Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.” Dette blir videre kastet lys over i Apg 5,32 hvor vi ser at Gud gir Ånden til dem som lyder ham: Vi er vitner om alt dette, vi og Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham.”

Teologisk oppsummering
Bibelens vitnesbyrd
Den kristne teologi og Bibelens samlede vitnesbyrd sier at Gud Fader, Gud Sønn og Den Hellige Ånd er tre personer i en væren – de er alle Gud, men ikke tre guder. De er også mer enn en og samme “person”. Noen finner flere indre paralleller og vitnesbyrd om treenighet enn vi her har drøftet.[28] Men bare det utvalgte materialet som er med her, skulle med tydelighet vise at læren om den treenige Gud er solid forankret i Bibelen. Ordet “treenighet” og begrepene som brukes må ikke sees på som noen hellig ku, og står heller ikke i Bibelen. Men det de forsøker å beskrive – nemlig at Bibelen ettertrykkelig beskriver Gud Faderen, Gud Sønn Jesus og Den Hellige Ånd som tre forskjellige “personer” – samtidig som de er ett og en Gud, kan man ikke avvise uten å samtidig avvise store deler av Bibelens vitnesbyrd om Gud. Bibelen sier at det er en Gud og at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er samme Gud fullkomment forent til ett på en måte vi ikke kan fatte. Bibelen og kirken vitner altså om noe som i ligningsform kan settes opp som 1x+1x+1x=1y.

Læren om at alle tre distinksjoner er akkurat det samme, tar ikke Bibelens vitnesbyrd om forskjellene på alvor. En tregudelære vil være helt i strid med Bibelens monoteistiske betoning av Gud som en. Heller ikke modalismens syn om at Faderen, Sønnen og Ånden bare er tre “masker” for Gud, tar Bibelens fulle vitnesbyrd på alvor; hvorfor skal for eksempel Gud i “masken” Jesus ha bedt til Faderen? Og var ikke Gud allestedsnærværende da Jesus gikk på jorden, var han da vekke fra himmelen? I forhold til formelbruken kan vi altså ikke sette opp 1/3+1/3+1/3=1 – da Gud ikke er en delelig størrelse selv om han kan distingveres – eller 1x+1x+1x=3x da Bibelen og bekjennelsene understreker at det bare finnes en Gud. Og da sitter man igjen med at Gud er udelelig og en – og samtidig bestående av tre distinksjoner.

Noen bilder for å forstå treenighet
Treenigheten er til syvende og sist umulig å forstå for oss mennesker, akkurat som mye annet av Bibelens bilder på ting vi egentlig ikke har forutsetning for å forstå. Vi har ikke begrep og sanser til å fullt ut skjønne Guds dybder. Vi er skapt i et tid-rom-univers med begrensede sanser, intellekt og erfaringsbakgrunn, Hadde vi kunnet forstå Gud hadde han vel neppe kunne blitt kalt Gud heller. I likhet med at barn kan tenke seg Gud som en gammel mann oppe i skyene, må vi også lage oss menneskelige bilder av det overmenneskelige som Gud er. Allister McGrath bruker dette bilde i forhold til Guds vesen (fritt gjenskildret): Om du seiler over Atlanterhavet og noen spør deg om du har erfart Atlanterhavet ville du kanskje sagt selvsagt, men har du egentlig det? Har du ikke bare opplevd en bitteliten del av det store havet med sine dybder og bredder? Du har riktignok opplevd hvordan det er å være på Atlanterhavet, men har ikke opplevd hvert dets vannmolekyl. I forhold til relasjonen mellom Jesus og Gud kan vi her si at Jesus er Gud, men Gud er også noe mer enn Jesus – i det Bibelen vitner om at Jesus snakker til Gud Faderen i himmelen.

Et annet bilde man kan bruke er gjennom å se på kosmos egne byggesteiner; tid, rom og materie – noe en del kobler til Rom 1, 20a “For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.” Hver av disse byggesteinene har tre komponenter; tid har fortid, nåtid og framtid, rom har høyde, lengde og dybde og rom materie har fast, flytende og gassform. Om en gjenstand er fast, flytende eller gass vil den uansett være materie – for eksempel vann. Dette bildet viser at naturen altså består av en treenig treenighet: Kosmos med sine tre byggesteiner og hver byggesten med tre komponenter. [29]

Ulempen med for eksempel vannbildet, er at det ikke får fram den indre dynamikk som er i Gud, selv om det er et greit bilde på at de er samme vesen. Da kan kanskje kjærlighetsbildet til Augustin være til hjelp – jamfør for øvrig 1. Joh 4, 8: Gud er kjærlighet. For å erfare eller gi kjærlighet, må vi stå i en relasjon til andre. Vi får kjærlighet fra dem, og gir kjærlighet tilbake. Augustin sa det slik: “Faderen elsker Sønnen, Sønnen elsker Faderen og denne kjærlighet er Den Hellige Ånd.” Dermed er det ikke slik at Gud var ensom og trengte verden for å ha noe å elske – for var han da ikke kjærlighet før verden ble skapt? Han er i en fullkommen kjærlighetsrelasjon vi ikke kan fatte. Han skapte ikke verden fordi han trengte den, men sendte Jesus til verden fordi han elsket den. Dette bildet har og sine begrensinger – blant annet kan fort Ånden sin person bli diffus her, men det kan være med å illustrere på en måte vi kan fatte – noe av det ufattelige med Gud.

Konklusjon
Både Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd er en Gud med samme vesen, men de inntar forskjellige roller i frelseshistorien, gjerne i samspill med hverandre. De er alle den ene evige Gud – en Gud som ikke kan deles opp selv om han har tre personer/distinksjoner. Om vi ikke forstår dybdene i dette så kan vi likevel få leve i aksept til og trygghet for at Jesus er vår frelser og Gud – at Faderen virkelig er vår himmelske guddommelige far som elsker oss uendelig mye og at Den Hellige Ånd virker i våre liv den dag i dag om vi lar ham få slippe til. Og vi kan få leve i vissheten om at det bare finnes en allmektig Gud, og at han elsker oss!

Artikkelen er opprinnelig publisert på http://www.trotvil.no/Treenighet.htm hvor man også kan sjekke referanser til hva som er skrevet i artikkelen som er svært aktuell i en tid med mange nye lærdomsvær og forførelser.

Facebook Comments

20 tanker om “Den treenige Gud – bibelsk sannhet eller hedensk tankegods?

  1. Paven gått over til Jehovas vitner ?

    Jeg leser på internett i dag ( Document ) at pave Frans har gitt et intervju ; der han hevder at det ikke fins noe helvete. Dette er stikk i strid med den katolske lære .
    Vatikanet ble så forfjamset at de hevdet at det ikke hadde vært noe intervju i det hele. Det er også en kjent sak at denne paven støtter palestiner-araberne – på bekostning av israelerne.

    • Du verden! Har paven sluttet å tro på Tor, Odin og deres norrøne dødsgudinne Hels viti (straff)? Ja nå står ikke verden til påske..

      2
      1
    • For oss troende er en kristen påske først og fremst en påminnelse om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Opprinnelig var det en påminnelse om Israels utgang fra Egypt og forbigangen da Jahves engel gikk forbi hebreerne som hadde blodet strøket over dørkarmen.
      Vi lever i en tid her i Norge hvor folk blir mer og mer fremmede for bibelen, det bibelske verdensbildet og det bibelske budskapet.
      Selv om jeg personlig ikke er noen stor tilhenger av påskefeiringen eller julefeiringen slik den er blitt i vårt sekulære samfunn, trives jeg likevel med å sette meg ned med Guds ord, og lese de nytestamentlige tekster om Jesu lidelse og død og oppstandelse.
      For meg er disse dagene “minnedager” om det som skjedde med Jesus, hva han gjorde for meg gjennom å dø på korset. (Stauro)
      Slike dager (og alle dager ellers også) burde i langt sterkere grad blitt brukt til å dele evangeliet med andre mennesker. Fortelle om det Gudsrike som er nærværende nå, (det eklesianske gudsriket) og det Guds rike som kommer da Jahve Gud gjør alle ting nye. Da det skal bli en ny himmel og en ny jord.
      Jeg tror at det er det viktigste for å dempe de krefter som søker å avkristne vår nasjon.

    • Sitat: “på korset. (Stauro)”

      Ordet kors – crux – forekommer ikke i NT. Stauros betyr stake og det andre ordet som NT benytter – xulon – betyr pel.

      1
      3
    • Sitat: ” Da det skal bli en ny himmel og en ny jord.”

      Ja, men Gud har ikke noe behov for å bytte ut sin boplass himmelen, og heller ikke har planeten jorden gjort opprør mot Ham.

      Vi forstår derfor at en ny himmel betyr en ny himmelsk regjering av 144000 tidligere kvinner og menn som skal herske over jorden sammen med Kristus. Den nye jord er en ny menneskehet som skal erstatte den gamle som utryddes i Harmageddon.

      1
      4
  2. “Han var i Guds skikkelse ”

    Javisst var Jesus i Guds skikkelse FØR han kom ned til jorden og ETTER sin oppstandelse. I himmelen er alle nemlig ÅNDER, ig således lik Gud hva åndelig fysikk angår. Det skal jeg også bli, for det står tydelig skrevet at “vi skal bli ham (Kristus) lik”.

    De som tror Kristus er lik Jehova og ikke vender om er Satanister og vil snart avlives i Harmageddonslaget. De er to ganger døde og opprykket med rot og vandrer nå sine siste dager rundt som levende døde.

    2
    1
  3. “Det man må forstå er Jesu to naturer:”
    ————————-
    Ein er opplært til å tru på Jesus som Guds son.
    Tidsperiodane passar veldig godt på Jesus.
    Han las nøyaktig frå Esaias 61 nøyaktig 4000 år eller 80 jubileum etter Adam.
    Esaias 41 fortel om Herren Gud.

    “Hvem har utført og gjort dette?
    Han som fra begynnelsen
    kalte slektene fram.
    Jeg, Herren, er den første,
    og jeg er hos de siste.
    Jeg er Han.”

    Jesus brukar desse orda om seg sjølv i Johannes Åpenbaring.

    Ja, amen!
    8 Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige…..Frykt ikke! Jeg er den første og den siste 18 og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. ”

    “Før meg er ingen gud blitt formet,
    og etter meg skal ingen komme.

    11 Jeg, jeg er Herren,
    det finnes ingen annen frelser enn jeg.” Esaias 42

    “Så sier Herren,
    kongen som løser ut Israel,
    Herren over hærskarene:
    Jeg er den første, og jeg er den siste,
    det finnes ingen annen gud enn jeg.”

    “Så sier Herren, som løser deg ut,
    og som formet deg i mors liv:
    Jeg er Herren, som har skapt alt,
    alene har jeg spent ut himmelen,
    uten hjelp har jeg bredt jorden ut.”

    Esaias er heilt tydeleg på at Herren Gud er ein og at Han var åleine då han skapte alt.
    Korleis kan Jesus vera Herren Gud åleine som skapte alt?
    Var det ikkje Faderen, Sonen og DHA som saman gjorde dette?

    Mange siterer 1 Mosebok 1 som bevis for dette.

    “Gud sa: «La OSS lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!”

    “Jeg er Herren, INGEN ANNEN,
    det finnes ingen annen gud enn jeg.
    Jeg spenner beltet om livet på deg,
    enda du ikke kjenner meg,
    Jeg er Herren, ingen annen. ” Esaias 45
    “Jeg laget jorden
    og skapte mennesker på den.
    Med egne hender spente jeg ut himmelen,
    og hele dens hær beordret jeg.”

    Nasjonen Israel eller Guds Folk vil verta redda av HERREN GUD. Dei har vore trulause ,men Gud tilgjev og snart skal dei aldri meir lida.

    “Men Israel blir frelst ved Herren
    med en evig frelse.
    Evig og aldri skal dere bli
    til skamme og til spott.”

    “For så sier Herren, som skapte himmelen,
    han som er Gud,
    som formet jorden og laget den,
    han som grunnla den
    og ikke skapte den tom,
    men formet den til å bo på:
    Jeg er Herren, ingen annen.”

    “Vend dere til meg og bli frelst,
    alle jordens ender!
    For jeg er Gud, og ingen annen.”

    Paulus skriv at Jesus er Guds bilete eller etterlikning.
    Kva seier Esaias?

    ” Husk de første ting fra gammel tid!
    For jeg er Gud, og ingen annen,
    jeg er Gud, og iINGEN ER LIK MEG.”

    Temaet om treenigheten er ikkje berre eit mysterium. Det er heilt umogeleg å få det til å passe med Guds ord i Tanakh.

    • Sitat: “Temaet om treenigheten er ikkje berre eit mysterium. Det er heilt umogeleg å få det til å passe med Guds ord i Tanakh.”

      Selvsagt er kristenhetens trehodede troll fra Djevelen selv. Han som så det som et røvet gode ikke å være JHVH lik. Det gjorde IKKE Kristus, som er Guds sønn.

      Dette er ikke noe mysterium. Paulus sa:

      “Det står ikke noe annet i skriftene enn dere selv kan lese og forstå”.

      “JHVH er EN, djevlene vet det og skjelver”.

      2
      1
  4. Herren GUD er omtala gjennom heile GT eller Tanakh.

    Han vert framstilt som Skaparen og som den som leia Israel gjennom historien..

    “I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden….Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem…Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. 3 Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den….”

    I NT finn me mange skriftstader som vert litt underlege i lys av GT.

    “Han er den usynlige Guds bilde,
    den førstefødte før alt det skapte.

    16 For i ham er alt blitt skapt,
    i himmelen og på jorden,
    det synlige og det usynlige,
    troner og herskere,
    makter og åndskrefter –
    alt er skapt ved ham og til ham.” Kol 1

    Paulus skriv at Jesus skapte alt.
    Om dette er riktig så er Jesus Herren GUD i 1 Mosebok.

    Johannes skriv det same.

    “I begynnelsen var Ordet.
    Ordet var hos Gud,
    og Ordet var Gud.

    2 Han var i begynnelsen hos Gud.

    3 Alt er blitt til ved ham,
    uten ham er ikke noe blitt til.”

    Eddie Chumney har denne forståinga og forklarar det i videoane sine.

    https://www.youtube.com/watch?v=zPFVeVDafWM

    Jødane står fast på det dei lærte på Moses si tid.
    GUD er EIN.

    Ein skal ikkje tilbe andre gudar enn Herren Gud.

    Det fyrste bodet seier at me ikkje skal laga noko bilete av GUD.

    “Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
    3 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
    4 Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning” 2 Mosebok 20

    Jesus er slik han vert framstilt av Paulus likestilt med GUD.
    Han vert ei etterlikning eller bilete av Herren GUD.
    Han har faktisk teke over Herren Gud si rolle som Skapar.

    Dette vert vanskeleg å forstå når Jesus tydeleg framstiller Herren GUD som sin FAR.
    Jesus ber til Faderen eller Herren Gud .

    Det heile er vanskeleg å forstå.

  5. 1. tim. 3; 16
    Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: GUD ÅPENBART I KJØD, rettferdiggjort i ånd……

    rom. 8; 9
    Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant GUDS ÅND bor i dere. Men om noen ikke har KRISTI ÅND, da hører han ikke
    Kristus til.

    Ut fra dette kan jeg ikke forstår annet enn at Gud åpenbarer seg for menneskene som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

    2
    1
  6. Jeg tilhører den klassiske pinsebevegelsen læremessig. Jeg har lest bibelen fra perm til perm mange ganger. Etterhvert som jeg leste, begynte jeg å sette spørsmålstegn ved treenighetslæren, og noterte ned en masse bibelvers som motsier den klassiske treenighetslæren. Den lar seg rett og slett ikke forsvare ut fra bibeltekstene. Jesus er Guds sønn, ja. Og som sønn av sin far, er han Gud. Men bibelen sier at en sønn er underordnet sin far. Og hva/hvem den Hellige Ånd er, forklarerJesus veldig godt I Johannes 15:26 (se under). Dette er noe av den sterkeste dokumentasjonen på at treenighetslæren er feil etter mitt syn.
    Herren, Jesus og Den Hellige Ånd er selvsagt alt hva bibelen sier de er. Og bibelen sier definitivt inventing om at de er tre i ett. Heller tvert imot.

    Johannes 15:26;
    Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.

    • Det skal stå Johannes 15;26. Ikke 1 Johannes 15;26. Fint om Søkelys kan rette opp dette

    • Har rettet det opp. Ellers er det en meget grundig og detaljert artikkel om temaet. Skribenten har lagt betydelig tid i å skrive denne artikkelen og skal ha stor respekt for sitt arbeid med et tema som både splitter og samler.
      I oldkirketiden var de ulike teoriene omkring læren om Guddommen virkelig stridstema og mange harde ord ble brukt. I vår tid bør vi unngå å ta fra folk frelsen fordi de ikke nødvendigvis forstår eller ser treenighetslæren.
      For min del finner jeg mye saksvarende i denne artikkelen, og jeg oppfordrer folk til å ta seg tid til å lese den i sin helhet.

  7. La oss alle leve i vissheten om at det bare finnes en allmektig Gud, og Han elsker oss.
    Stor er troens mysterium.

  8. Dersom du er sikker på at en sønn er sin egen far er treenighetslæren absolutt noe for deg. Hvis du ikke tror på slikt tøys så lytt til Kristus:

    “Faderen er større enn meg”

    “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Ba han til seg selv?

    Jesu rolle som underordnet sin Far fremgår tydelig i 1. Korinterbrev 15 :

    ” 24 Så kommer slutten, når han (Kristus) overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far,(Jehova) etter at han (Kristus) har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. 25 For han (Kristus) skal være konge helt til Gud (Jehova) har lagt alle fiender under hans (Kristi) føtter. 26 Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. 27 For alt la han (Jehova) under hans(Jesu) føtter. Når det står alt, er det klart at Gud(Jehova) er unntatt. Det er jo Gud (Jehova) som legger alt under ham(Kristus). 28 Men når alt er underlagt ham (Kristus), skal også Sønnen selv(Kristus) underordne seg Gud,(Jehova) som har lagt alt under ham (Kristus), og Gud (Jehova) skal være alt i alle.”

    Hele poenget var her er at Jehova Gud “ikke kan skue ondt”. Derfor tok Sønnen på seg å oppsøke jorden for først å oppfylle loven om “like for like, liv for liv” og dø som fullkommen fordi Adam døde som fullkommen. Dernest har han påtatt seg å føre den falne menneskeheten tilbake til den fullkommenhet som Adam tapte før Kristus til sist etter de tusen år overleverer en fullkommengjort menneskehet tilbake til Faderen Jehova.

    Alt mens Jehova har hvilt fra sin skapergjerning i 7000 år. Tenk så fantastisk når min storebror Kristus etter de tusen år står foran vår Gud Fader som spør ham:

    -Nå min Sønn, jeg har hvilt. Hvorledes er det med mitt skaperverk som jeg overlot deg i Eden?

    Kristus:
    -Jo elskede Pappa, der er det akkurat like fullkomment som da du startet din hvile fra Ditt skaperverk. Nåvel, Du vet jo det var noe spetakkel der en tid, men det har jeg rettet opp i etter at du reiste meg opp fra de døde midtveis. Ingen skapning, om så kjerub, piller deg på nesen vet du. Alt ondt er utslettet!

    FOR EN SUVEREN OG STRÅLENDE SKAPER OG PAPPA MIN ELSKEDE FAR ER! Og tenk, nå er det like før alt dette begynner å skje. Å falle av lasset nå er den største dårskap. Lykke til med de rette valg alle sammen.

    7
    2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *