Charles H Spurgeon: “Kristus i Sin Fars tjeneste -en preken fra 1857

En preken av predikantenes fyrste fra 1857

Charles Haddon Spurgeon by Alexander MelvilleCharles Haddon Spurgeon som ble født den 19 juni 1834 og døde den 31 januar 1892 ble bare 57 år gammel. Den legendariske baptist-predikanten som ble født i Storbritannia er i kirkehistorien omtalt “predikantenes fyrste” og hans innflytelse som en Herrens tjener har nådd langt utover baptistenes rekker. Selv 128 år etter hans død når hans ord og forkynnelse ut til skarer av mennesker -som lar seg berøre av hans mektige forkynnelse. To av Charles H Spurgeon`s taler er oversatt til norsk og Søkelys har gleden av å kunne dele noen av ordene fra denne predikantenes fyrste til våre lesere.  I en tid som denne, kan det være godt og oppbyggelig å sette seg ned -og la ordene fra denne Herrens tjener forme og påvirke våre tanker og sinn

KRISTUS I SIN FARS TJENESTE

EN TALE AV
CHARLES H. SPURGEON,
SØNDAG MORGEN, 15. MARS, 1857,
THE MUSIC HALL, ROYAL SURREY GARDENS.
“Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”

KRISTUS I SIN FARS TJENESTE

EN TALE AV
CHARLES H. SPURGEON,
SØNDAG MORGEN, 15. MARS, 1857,
THE MUSIC HALL, ROYAL SURREY GARDENS.

“Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”
Lukas 2:49.

Se så hvor opptatt Faderen er av frelsesverket. Det kalles “hans virksomhet” og skjønt Jesus Kristus kom for å sette oss fri, for å gi oss et fullkomment forbilde og for å gjøre frelse mulig, så kom han ikke for å tjene seg selv, men for å tjene sin Far. Hans Far var like opptatt av menneskenes frelse som han selv var. Faderens store hjerte var, i like stor grad som hans Sønns blødende hjerte, fylt av kjærlighet. Treenighetens første person hadde det samme miskunnelige hjertelag overfor sine utvalgte som Kristus Jesus selv, vår stedfortreder, vår garantist og vårt alt. Det er hans “Fars virksomhet.”
Se også hvor Sønnen ydmykt underordnet seg sin Far for å tjene ham, ikke seg selv. Se hvor liten han gjorde seg selv for å bli et barn, avhengig av sin mor. Gi akt på hvor han fornedret seg selv for å bli et menneske, underlagt Gud, sin Far. Han sto fram som menneske, og selv om han var Sønnen, Gud lik i makt, som “ikke så det som et rov å være Gud lik,” likevel “tok han på seg en tjeners skikkelse og ble lydig til døden, ja, døden på korset.”
Lær da, kjære troende, å elske alle personer i den guddommelige treenighet like høyt. Husk at frelse er like mye et resultat av den enes arbeid som de andres. Alle tre er forent, og som de sa ved skapelsen, “La oss skape mennesker,” så sier de enstemmig om frelsen, “La oss frelse mennesker.” Og hver av dem er så involvert at dette i sannhet er et verk av hver enkelt, samtidig som det er deres felles gjerning.
Kom i hu de bemerkelsesverdige ord fra profeten Esaias, “Jeg gir ham del med de mange, med de mektige deler han bytte.” Gud gir, og Kristus deler ut. Seieren tilhører Gud, Faderen “gir ham del med de mange.” Den tilhører i samme grad Kristus, han “deler bytte med de mektige.” Sett ikke én person over den andre. Elsk og hold dem alle høyt i ære, for de er én—én i skikkelse og formål, én i karakter, og én i hovedsak. Og mens de i sannhet er tre, kan vi i dyp kjærlighet og respekt utbryte, “Den eneste sanne Gud, himmelens og jordens Herre, ham være ære, som det var i begynnelsen, nå er og alltid skal være, i all evighet. Amen.”
Men nå vil jeg be deg rette oppmerksomheten, først mot Frelserens ånd, som inngitt i disse ord, “Visste dere ikke at jeg må være i min Fars tjeneste?” Og dernest vil jeg, i det dypeste alvor og med den største inderlighet jeg kan fremføre, formane Guds barn til utholdende å søke den samme ånd, så de også oppriktig kan si, “Visste dere ikke at jeg må være i min Fars tjeneste?”
I. Legg først merke til DEN ÅND SOM VAR I KRISTUS.
Det var en udelt innvielse til Gud, hans Fars vilje. Det var en ånd som ble drevet fremover ved en absolutt nødvendighet av å tjene Gud. Legg merke til ordet “må.” “Visste dere ikke at jeg må.” Der er noe i meg som hindrer meg i å arbeide med andre ting. Jeg kjenner en allmektig, overveldende kraft som tvinger meg, alltid og allesteds, til å være i min Fars tjeneste, den ånd som kjennetegner hjertets edle, hellige, fulle, oppriktige og fast bestemte innvielse til Gud. “Visste dere ikke at jeg må være i min Fars tjeneste?”
Først, hvilken kraft var det som drev Kristus til å tjene sin Far? Og, for det andre, hvordan tjente han sin Far, og hva besto tjenesten i?
1. Hvilken kraft var det som fikk Kristus til å si, “Jeg må være i min Fars tjeneste”?
For det første, det var lydighetens ånd som fullt ut preget hans liv. Idet han tok en tjeners skikkelse på seg, mottok han også en lydig tjeners ånd og ble like fullkommen i egenskap av tjener som han noen gang hadde vært som konge, skjønt i ham var hele guddomsfylden alltid tilstede.
Kjære troende! Husker du ikke da du ble omvendt til Gud, når din nyfødte ånds unge liv var sterkt og virksomt, hvor spontant du ønsket å lyde Gud og hvor intens din iver var etter å tjene ham på ett eller annet vis? Jeg minnes så vel hvor vanskelig det kunne være å se for seg fem minutter uten noe å gjøre for Kristus. Hvis jeg gikk på gaten, måtte jeg ha med meg en traktat. Hvis jeg gikk inn i en jernbanevogn, måtte jeg legge igjen en traktat. Hvis jeg hadde et øyeblikks fritid, måtte jeg være på mine knær eller studere Bibelens ord. Hvis jeg var sammen med andre, måtte jeg få samtalen til å dreie seg om Kristus, så jeg kunne tjene min Mester.
Dessverre, må jeg tilstå, så har mye av den tidlige energien forlatt meg, og utvilsomt mange av dere som, med større prominens, også har fått redusert glød. Det kan så være at vi i livets unge daggry gjorde ubetenksomme ting for å tjene Kristus sin sak. Men jeg sier, gi meg tilbake den tiden, med all sin ubetenksomhet og med alt sitt hastverk, om jeg bare kunne ha den samme kjærlighet til min Mester, den samme overveldende drivkraft i min ånd som gjorde meg lydig, for det var meg en glede å lyde Gud.
Kristus følte det nok på samme vis. Han må gjøre det. Han må tjene Gud. Han må være lydig. Han kunne ikke annerledes. Ånden var i ham og gjorde sitt arbeid, som også ulydighetens ånd i de ugudelige driver dem til å synde. Lysten til det onde kan drive synderen til synd med en kraft så stor og sterk at det svake mennesket kan like lite stå imot som det tørre løv kan stå imot stormen.
Vi hadde attrå så sterke at de de kun ved en liten antydning gjorde oss til deres villige slaver. Vi hadde vaner så dominerende at vi ikke kunne slippe fri fra deres lenker. Vi ble drevet til ondskap, som halmstrået i virvelvinden eller treflisen i malstrømmen. Vi ble i all hast, hvor enn våre syndige tanker ville ha oss, “lokket bort og fristet.”
Nå, med det nye hjertet er det akkurat likedan, bare i en annen retning. Lydighetens ånd arbeider i oss, driver oss til å tjene vår Gud slik at vi, når den ånden er uhindret og fri, i sannhet kan si, “Vi må være i vår Fars tjeneste.” Vi kan ikke annerledes.
2. Men Kristus hadde noe som få andre har. Han hadde et annet motiv for dette, en annen tvingende grunn. Han hadde et hellig kall til arbeidet han tok på seg, og det hellige kallet drev ham videre. Du synes kanskje det høres fanatisk ut å snakke om hellige kall. Fanatisk eller ikke, det er min mening at et menneskes tro på et spesielt kall for å utføre et bestemt arbeid er som å få hjelp av Allmaktens sterke arm. La en person tro at Gud har satt ham til å utføre en bestemt oppgave og du gjør kanskje narr av ham, hva bryr han seg vel om det? Hån eller smil gir han lite akt på. Han tror Gud vil at han skal gjøre arbeidet.
Du sier nei, men han spurte deg aldri om din stemme i dette spørsmålet. Han har mottatt budskapet fra Gud, så tenker han, fortsetter, og du kan ikke stå ham imot. Hvis han sitter stille en liten stund, kjenner han en uro i sin ånd—og vet ikke helt hva det er, men får ikke fred før han engasjerer seg i en tjeneste som han ser som sitt livs oppdrag. Dersom han lar være å ta til orde når Gud vil han skal tale, så blir ordet som ild i hans knokler—den brenner seg ut, inntil han til sist sier, med Elihu, “For jeg er full av ord; Jeg vil tale, så jeg kan få luft.” Jeg må tale eller briste, Jeg kan ikke annerledes.
Stol på dette, de som har gjort mest for vår hellige tro er de som har hatt et spesielt kall. Jeg tviler like lite på Luthers kall som på apostlenes kall, og han selv tvilte heller ikke på det. En årsak til at Luther gjorde ett eller annet kunne være at andre ikke likte det. Da han var i ferd med å gå mot pavedømmet ved å gifte seg med ei nonne, sa alle vennene hans at dette var fryktelig. Luther snakket med dem, og gjennomførte sine planer, kanskje desto snarere siden han ikke fikk tilslutning. Det kan synes underlig, at en skulle gjøre noe fordi en ble advart mot det, men han så det som sitt arbeid å motarbeide pavedømmet som best han kunne, og for det var han villig til å gi opp alt, selv venners vennskap. Hans tjeneste, natt og dag, var å be, tale og skrive mot paven, dette måtte han gjøre, skjønt ofte på røft og hardt vis, som med hansker av jern.
Det var hans arbeid, han måtte gjøre det. Uansett hva du hadde gjort mot Luther, selv om hans tunge ble revet ut, så ville han tatt sin penn, dyppet den i ild og skrevet med flammende ord, til pavedømmets undergang. Han kunne ikke annerledes, himmelen hadde drevet ham til arbeidet. Han var gitt et særskilt oppdrag fra det høye, og intet menneske kunne stoppe ham, like lite som den farende vind eller tidevannet i sine bevegelser kunne holdes igjen.
Kristus hadde et spesielt oppdrag. “Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige.” Og han kjente virkningene av denne salvelsen—styrken i denne kraften. Han måtte ikke holde igjen, han kunne ikke, han våget ikke. “Jeg må,” sa han, “være i min Fars tjeneste.”
3. Men nok en gang, Kristus hadde noe som få av oss fullt ut kan kjenne. Han hadde et løfte på seg—
løftet fra evighet av om å gjøre sin gjerning. Han hadde blitt paktens garantist. Han hadde sverget at han ville tjene sin Far og gjøre hans vilje. Han hadde ved en høytidelig ed erklært at han ville bli menneske, at han ville betale løsepengene for alle hans elskede, at han ville komme og gjøre hans Fars vilje, hva det enn måtte være. “Se, jeg kommer,” sa han, “I bokrullen er det skrevet om meg, å gjøre din vilje, Gud, er min lyst.” Derfor, siden han er både trofast og sannferdig, så fikk pakten, forpliktelsen, garantien, det svorne løftet og eden, ham til å si, “Jeg må være i min Fars tjeneste.” Når du enn avgir et høytidelig løfte, mine kjære venner—og gjør det svært sjelden—så pass nøye på at du holder det. Få bør de løfter være som mennesker avgir, men de må alltid holdes, oppriktig og ærlig. Gud krever intet løfte av oss, men når hans Ånd leder oss til å avgi et løfte—og vi kan gjøre det på rett vis dersom det er ved hans kraft—så er vi bundet til å holde det.
Og den som mener å ha avgitt et løfte, må se til at tjenesten som løftet gjelder blir utført. La vansken være aldri så stor, har du lovet å overvinne den, så gjør det. La fjellet være aldri så høyt, bare du har gitt Gud løfte om at du vil forsøke å klatre til topps, og aldri gi det opp. Hvis løftet er rett, så vil Gud hjelpe deg å gjennomføre det. Å, du som har gitt Herren løfter! (og noen av dere har avgitt høytidelige løfter, ved trosbekjennelsen) Jeg formaner deg, ved sakramentet du viet deg ved til Herren, og ved det andre sakramentet ved hvilket du fikk samfunn med Jesus, nå til å oppfylle løftene og legge vekt på dette hver dag, hver natt, hver time, hele tiden, alltid. Og la disse drive deg til å si, “Jeg må være i min Fars tjeneste.” Disse, mener jeg, var de motiverende krefter som drev Kristus videre i hans himmelske arbeid.
II. For det andre, hva var hans Fars virksomhet? Jeg mener den besto i tre ting—forbilde, grunnleggelse, soning.
1. En del av hans Fars virksomhet var å sende til verden et fullkomment forbilde til vår etterfølgelse.
I flere bøker hadde Gud vist oss forskjellige forbilder ved de helliges liv. En ble kjent for én god egenskap, og en annen for en annen. Til slutt bestemte Gud at hele hans arbeid skulle samles i én bok og gi en sammenfattende fremstilling av alle dyder i én person, vår Herre Jesus Kristus. Nå bestemte han at alle delene skulle forenes til én, at alle perlene skulle tres på ett halskjede, og gjøre dem alle klart synlige rundt halsen til en enkelt person.
Billedhuggeren finner her et ben fra en fremtredende mester, og der en hånd fra en annen stor billedhugger. Her finner han et øye og der et majestetisk hode. Han tenker ved seg selv, “Jeg vil forene alle de rosverdige og ærefulle egenskapene, jeg vil sette dem alle sammen, da skal det bli det forbilledlige menneske. Jeg vil gjøre statuen par excellence, den skal være den ypperste i skjønnhet og skal i all evighet være menneskehetens forbilde.”
Så sa Gud, “Der er Job—han har tålmodighet. Der er Moses—han har ydmykhet. Der er de store og mektige som alle har fremragende egenskaper. Jeg vil ta disse, jeg vil samle dem til én, og mennesket Kristus Jesus skal være fremtidens fullkomne forbilde til etterfølgelse.”
Nå vil jeg si det, at i hele sitt liv bestrebet Kristus seg på å tjene sin Far i denne sak. Du vil aldri finne Kristus gjøre noe du ikke kan etterligne. Man skulle knapt tro det var nødvendig for ham å bli døpt, men se, han drar til elven Jordan og går ned i vannet, så han kan bli begravet ved dåpen til døden, og kan stå opp igjen—skjønt ikke for sin egen del—til et nytt liv. Du ser ham helbrede de syke, lære oss menneskekjærlighet, irettesette hykleri for å lære oss frimodighet, stå imot fristelse for å lære oss utholdenhet, ved hvilken, som gode Kristi stridsmenn, vi bør stride en god strid. Du ser ham tilgi sine fiender for å lære oss ydmykhetens og langmodighetens nåde. Du ser ham gi sitt liv for å lære oss hvordan vi bør overgi oss til Gud og fornekte oss selv til andres beste.
Kristus i bryllupet kan du etterligne. Ja, og du kunne etterligne ham, om mulig, i å gjøre vann til vin, uten synd. Sett Kristus i en begravelse. Du kan etterligne ham—“Jesus gråt.” Sett ham på fjellets topp. Han skal være der alene i bønn og du kan etterligne ham. Sett ham i folkemengden. Han skal tale slik at hvis du kunne tale som ham, så ville du tale vel. Sett ham sammen med fiender. Han skal forundre dem slik at han skal være et forbilde for deg. Sett ham sammen med venner og han skal være en “sann venn mer trofast enn en bror,” vel verd din etterligning.
Lovpris og opphøy ham, rop hosianna, og du skal se ham ridende på et “esel, på trekkdyrets fole,” saktmodig og ydmyk. Blir han foraktet og spyttet på, så skal du se den samme fred i hans ånd under fornærmelse og forakt som da han var høyt ansett i verdens øyne. Overalt kan du ha Kristus som ditt forbilde.
Ja, og du kan til og med etterligne ham i at “Menneskesønnen kom; han spiser og drikker” og derved oppfylte hva han bestemte seg for å gjøre—å rive ned menneskenes nytteløse fariseisme som sier at gudsdyrkelse bygger på mat og drikke, mens, “Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent; men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.” Og det er dette vi må passe på, for at ikke vårt indre menneske skal bli urent. Han vandret alltid og allesteds som den sanne fullkommenhets gjenskinn. I alle ting var han et eksemplarisk forbilde, alltid i sin Fars tjeneste.
2. Og så til den sak som jeg har kalt grunnleggelse, det er grunnleggelsen av en ny dispensasjon, som var hans Fars virksomhet og med dette arbeidet Kristus alltid. Han ble ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Arbeidet han med dette også da? Å ja, det gjorde han, for det var nødvendig at han skulle være “en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.” Når han taler, kan du se ham grunnlegge sitt ord, og når han legger taushetens finger over sine lipper, så gjør han det i like stor grad, for da ble profetien oppfylt, “Han var lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn.”
Utfører han et mirakel? Roer vindenes skiftende kast seg lydig ved hans røst? Det er for å grunnlegge evangeliet, ved å lære oss at han er guddommelig. Gråter han? Det er for å grunnlegge evangeliet, ved å lære oss at han er et menneske. Samler han apostlene? Det er så de kan dra ut til alle land, for å forkynne Guds ord. Sitter han ved en brønn? Det er så han kan lære en kvinne, og at hun kan lære hele byen i Samaria veien som fører til frelse. Han var alltid engasjert i dette arbeidet som forbilde og dette arbeidet med grunnleggelse.
3. Og, se elskede, da han kom til høydepunktet i sitt arbeid, da han kom til det største slit av alt, det som tusen menn aldri kunne klart, da han kom for å gjøre det store soningsarbeidet, hvor grundig han gjorde det,

“Se ham falle på kne i Getsemane;
Til jorden din Skaper faller.
På det blodige tre kan du se ham
Hør ham rope før han dør—
‘DET ER FULLBRAGT!’” 1

Og der har du bevis for at han var i sin Fars tjeneste. Det var tjenesten for hans Far som fikk ham til å svette store dråper av blod. Tjenesten for hans Far ga mange dype og blodige furer i hans rygg. I sin Fars tjeneste ble hans tinning gjennomboret av tornekronen. I sin Fars tjeneste ble han hånet og spyttet på. I sin Fars tjeneste tok han hver dag sitt kors opp. I sin Fars tjeneste aktet han ikke vanæren da han, uten klær, hang på treet. Tjenesten for hans Far førte ham i døden, skjønt han satte sitt liv til av seg selv. I sin Fars tjeneste vandret han i Gehennas dystre skygger, og steg ned i dødens rike. I tjenesten for sin Far gikk han bort og preket for åndene som var i varetekt. Og tjenesten for hans Far tok ham opp til himmelen, hvor han sitter ved Guds høyre hånd, fortsatt i sin Fars tjeneste.
I tjenesten for sin Far går han i forbønn dag og natt for menigheten. I den samme tjeneste skal han komme som dommer for levende og døde, for å skille fårene fra geitene. I den samme tjeneste skal han samle alle mennesker som bor på jorden! Å! æren tilhører deg, Jesus. Du har fullført det! Du har tjent din Far vel.
III. Og dermed har jeg gitt deg forbildet. Nå, la meg formane deg til å ETTERLIGNE DET.
Fortell meg, om du kan, hvorfor troen på Kristus sprer seg så veldig langsomt. Muhammed, en bedrager, sto opp i gatene for å preke. Han ble buet, stener ble kastet mot ham. Innen én måned etter, hadde han disipler. Etter noen få år hadde han en stor flokk med seg. Ikke ett århundre hadde gått før tusen krumme sabler blinket fra sine slirer på kalifenes anmodning. Hans religion inntok nasjoner som ild i tørt gress og oppslukte kongeriker. Men hvorfor? Profetens etterfølgere var fullt og helt viet til hans sak. Når den gamle tids muslim satte sporene i hestens sider for å ri over Gibraltarstredet og så holdt den tilbake og sa, “Jeg kunne krysset over om Gud så ville!” så var der noe ved det som fortalte oss hvorfor hans religion var så sterk. Vel! de krigerne den tiden var rede til å dø for sin religion, og derfor spredte den seg.
Kan du si meg hvorfor kristendommen spredte seg så mye i den første tiden? Det var fordi hellige menn
“ikke hadde sitt liv kjært,” men var villige til å “lide tap på alt” for Kristi navns skyld. Paulus reiser gjennom mange land. Peter når ut til mange folk. Filip og de andre evangelistene vandrer gjennom diverse land, og vitner om Guds ord. Hør, jeg vil fortelle deg hvorfor vår tro sprer seg så lite i disse dager. Unnskyld meg, men det er fordi troens bekjennere ikke tror! Tro det! Ja, de tror i hodet, ikke i hjertet. Vi har ikke nok sann hengivenhet og lojalitet til troens oppdrag, ellers ville Gud velsignet menigheten med mye større vekst, det er jeg helt overbevist om.
Hvor få der er som fullt ut har viet sitt liv til sin kristne tro! De skjøtter sin tro like overfladisk som min venn der borte skjøttet sin lille bondegård. Han har en gård på fire tusen dekar, og en mindre gård på omtrent fire hundre dekar ikke langt unna. Han tror inntektene kan økes og bryderiet reduseres, kanskje, ved å forpakte bort den minste gården. Det er ikke svært sannsynlig at dette vil fungere slik, og at gården blir veldrevet, for han overlater arbeidet til andre. Så og med troen. Din store gård er din forretning, ditt store mål er din verdslige virksomhet. Du liker å holde troen som en privat, liten investering til lavest mulig kostnad, som du tenker å trekke på når døden nærmer seg. Men du vil ikke trekke på denne investeringen riktig enda. Du har nok fortjeneste fra din egen daglige virksomhet, og du ser intet behov for troen i hverdagslivet.
Hør, årsaken til at deres kristne tro ikke utbrer seg er at den ikke har slått nok rot i deres hjerter. Hvor få det er blant oss som er rede til å vie seg helt, både legemlig og åndelig, til arbeidet med Kristi evangelium! Og dersom du skulle forsøke å gjøre det, hvor mange motstandere du da ville møte! Gå på møtet i kirken, og fremfør din tale med alvor. Hva vil de si? De vil opptre på samme vis som Davids bror gjorde, når David talte om å felle Goliat. “Å,” sa de, “vi kjenner ditt overmot og ditt hjertes ondskap; det er for å se på striden du er kommet her ned.” “Nå, gå til side, tro ikke du kan utrette noe, vekk med deg!”
Og hvis du mener alvor, særlig som forkynner, så er det akkurat likedan. Dine trossøsken ber hver søndag, “Herre, send flere arbeidere til vingården!” Og hvis Gud skulle sende dem, så ønsker de dem i alle fall ikke i sitt hjørne av vingården. De kan dra hvor som helst, bare de ikke kommer noensteds nær dem, for det kunne påvirke deres forsamling, det kunne uroe dem litt, og folk kunne komme til å tenke at alvoret i forkynnelsen deres ikke var tilstrekkelig. “Gå til side!” sier de.
Men ikke tenk så mye på det. Tåler du ikke å bli møtt med irritasjon og hinder, så er din utholdenhet for liten. Kan du ikke tåle motstand på din vei, så vær sikker, du kan ikke ha lang erfaring. Våg å fortsette, mot menneskenes mangslungne råd, og du vil finne at de etterhvert klapper deg på skulderen og kaller deg, “kjære bror.” Hvert menneske hjelpes opp, når man allerede er så høyt man kan komme. Er du utslått og nede, så lyder ropet, “Hold ham nede.” Men hvis du kommer deg opp, får du aldri hjelp før du har gjort det selv. Så tilbys du deres hjelp når du ikke trenger den. Likevel, ditt krigsrop må være, “Visste dere ikke at jeg må være i min Fars tjeneste?”
Igjen, selv de beste blant dine venner, dersom du er virkelig nidkjær for Gud, vil komme til deg og si—og det på svært vennlig vis—“Vel, du må ta litt mer hensyn til din helsetilstand. Nå, ikke arbeid så mye. Jeg ber deg, ikke gjør det!” Eller hvis du gir bort penger, “Vel, du må være litt mer forsiktig. Ta bedre vare på din familie. Du skulle virkelig ikke gjøre dette.” Eller hvis du er vedholdende og alvorlig i bønn, så vil de si, “Det er ikke bruk for en slik entusiasme, du vet du kan være religiøs uten å bli for religiøs. Vær moderat.” Og slik finner du at både venner og motstandere forsøker å hindre din innvielse til Kristus.
Nå, jeg liker hva gamle Rowland Hill sa, når en fortalte ham at han var “middels religiøs.” “Vel, i så fall er du ugudelig, for et menneske som er middels ærlig er en kjeltring for visst, så det mennesket som er middels religiøs er ugudelig.” Hvis den kristne tro er verdt noe som helst, så er den verdt alt. Hvis den er noe i det hele tatt, så er den alt. Troen kan ikke deles med noe annet, den må være alt. Vi må, om vi er fylt med Kristi ånd, etterligne Kristus i dette—å gi avkall på alt for Gud så vi i sannhet kan si,

“Og selv om jeg kunne holde noe tilbake,
Og plikten ikke kalte,
Jeg elsker min Gud med glede så stor,
At jeg kunne gi ham alt.” 2

Jeg skal aldri glemme omstendighetene, etter at jeg trodde jeg hadde innviet meg fullt ut til Kristus, da jeg ble kjent med en ærekrenkende artikkel angående min karakter. Jeg falt på mine knær og sa, “Mester, jeg vil ikke holde noe tilbake for deg, heller ikke mitt omdømme. Om jeg må miste det også, så la det fare, det er det kjæreste jeg har, men det skal fare hvis, som min Mester, de sier at jeg er besatt og gal, eller som ham at jeg er beruset og en vindrikker. Det er borte, hvis jeg bare kan si, ‘For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus!’”
Og du, kristne, vil aldri lykkes godt i din tjeneste for Gud før du har gitt ham alt. Det du holder tilbake vil bli til fordervelse. Hvis du reserverer den minste del av din tid, din eiendom, eller dine talenter, og ikke gir alt til Kristus, så vil du finne at der vil være et sår, en koldbrann i det. Kristus vil velsigne deg i alt når du gir alt til ham. Men det du holder tilbake fra ham, det vil han forbanne, bringe ulykke over og ødelegge. Han vil ha alt av oss, hele oss, alt vi eier, ellers vil han aldri være tilfreds.
Og nå, la meg svare på en eller to innvendinger, og jeg skal oppmuntre deg, du som bekjenner din kristne tro, til å gi alt du har til Kristus. Du sier, “Jeg kan ikke gjøre det. Jeg er ikke i rett yrke.” Vel, du talte sant når du sa det, for hvis det finnes et yrke som ikke tillater oss å gi alt til Kristus, så er det ikke et rett yrke og vi bør holde oss unna det. “Men,” sier du, “hvordan kan jeg gjøre det?”
Vel, hva er du? Det betyr ikke noe hva slags yrke du har. Jeg vil påstå at det er mulig for deg å gjøre alle ting i Guds navn og derved bringe ære til Kristus. Tro ikke at du må være pastor for å vie deg til Kristus. Mange har skjemmet talerstolen, og mange har helliget selv en ambolt. Mange har brakt vanære over stedet hvor prekenen ble gitt, og mange har helliget plogen som ble brukt til å vende jorden. Vi bør i all vår virksomhet, like mye som i våre hellige handlinger, gjøre alt for Kristus.
La meg illustrere dette. En handelsmann i Amerika hadde satt av en stor del av sine penger for å støtte arbeidet for Kristus, og en sa til ham, “Hvilket offer du gir hvert år.” Han sa, “Nei, det er ikke slik. Jeg har en assistent, sett at jeg gir den assistenten femti pund for å betale en skolemester og når han går til skolemesteren, han da skulle si, ‘Her er din lønn, hvilket offer det er for meg å gi deg den!’ ‘Hvorfor,’ ville skolemesteren si, ‘Det er ikke dine penger, det er intet offer for deg i det hele tatt.’” Så sa dette aktverdige mennesket, “Jeg ga opp alt når jeg kom til Gud. Jeg ble hans forvalter og er ikke lenger firmaets leder. Jeg lot Gud styre firmaet og jeg ble den som forvalter det. Og nå når jeg gir av mine penger, så gir jeg bare som hans kasserer, og det er intet offer.”
Hvis vi taler om offer, så gjør vi en feil. Burde ikke det være ånden i vår tro? Om det i begynnelsen føltes som et offer, så skulle deretter alt ofres frivillig. “Jeg holder min forretning åpen,” sa en, “og tjener penger for Gud. Jeg og familien min lever av det, Gud lar oss gjøre det. For som en pastor lever ved evangeliet, så lar han meg leve ved min virksomhet og han lar meg legge noe tilsides for alderdommen, men det er ikke mitt hovedmål.” “Jeg selger disse varene,” sa en annen, “men fortjenesten som jeg får, gir jeg til Gud. Det jeg trenger til mat, klær og for min egen husholdning, det gir Gud meg tilbake, for han har sagt, brød skal gis meg og vann skal det ikke mangle på. Men resten tilhører Gud, ikke meg. Alt gjør jeg for Gud.”
Nå, forstår dere den teorien, gjør dere? Det handler ikke om forretningsvirksomhet. Nei, men hvis deres hjerter var rette for Gud så ville dere forstå det, for det er Guds evangelium—å gi opp alt for Kristus. Det å gi opp alt for hans sak. Når vi gjør det, da vil vi forstå disse ordene, “Visste dere ikke at jeg må være i min Fars tjeneste?” For din virksomhet, om den enn drives i ditt navn, vil, uten menneskers viten, også drives i Guds navn.
La meg innstendig be deg, imidlertid, om ikke å fortelle det til alle dersom du gjør det. Jeg har kjent noen som hang opp evangeliet i vinduet, på mer elegant vis, av og til, enn fargebånd. Jeg hater hykleriet til et menneske, som, når du går for å kjøpe fargebånd eller for å betale en regning, spør deg om du vil ha en traktat, eller inviterer deg inn på bakværelset for å be. Du vil umiddelbart se hva han søker. Han ønsker å hellige sin disk, så han, som folk fanger fluer med honning, kan fange deg med religion.
La din tro styre deg i alt du gjør, men vær ingen hykler. Hvis en fremmed skulle tale til deg og etter et øyeblikk utbryte, “La oss be,” så er det best å la ham gjøre det alene på gaten, og du skulle si, “Takk, men jeg ber for det meste alene. Jeg ser hva det er. Hvis jeg trodde du hadde bønnens ånd og hvis det hadde vært den rette tid, så ville jeg blitt med deg av hele mitt hjerte.” Men religionen til en person som bare kommer til deg for å vise fram sin ekstraordinære fromhet, er enten veldig syk, eller det er en galvanisert ting som ikke har liv i seg i det hele tatt.
Jeg ser på bønn som noe svært hellig. “Når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør; og når du gir en gave, la da ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør.” For sannelig, hvis du gjør det for å bli sett av mennesker, så har du alt fått din lønn, og liten er den, litt ros i ett minutt eller to, og den er borte. Men likevel, gå ikke fra en ytterlighet til en annen. Hellige din virksomhet og ditt arbeid ved din tro. Mal ikke din tro med store bokstaver på disken, men ha den klar når du trenger den, og jeg er sikker på at du vil ønske å ha den med deg alltid.
En sier, “Hvordan kan jeg tjene Gud? Jeg har intet talent, jeg har ingen penger. Alt jeg tjener i løpet av uken bruker jeg opp og jeg har knapt nok penger til å betale min husleie. Jeg er ikke dyktig nok. Jeg kunne ikke undervise i en søndagsskole.” Søster og bror, har du et barn? Vel, der er én åpen dør til nytte for deg. Søster, du er svært fattig. Ingen kjenner deg. Du har en ektemann, og hvor drukken han enn er, der er en åpen dør til nytte for deg. Hold ut alle hans fornærmelser, vær tålmodig under all hans hån og spydighet, og du kan tjene Gud på dette vis.
“Men, jeg er syk, det er bare idag jeg kan komme meg ut. jeg er alltid i min seng.” Du kan tjene din Mester ved å lide tålmodig for ham. Soldaten som er beordret til å ligge i skyttergravene er like lydig som den som er beordret til å storme fiendens stillinger. I alt du gjør kan du tjene din Gud. Å, når hjertet er rett innstilt i denne sak, så vil vi aldri unnskylde oss og si, “Jeg kan ikke være i min Fars tjeneste.” Vi vil alltid finne noe vi kan gjøre for ham.
Fra sveitsernes heroiske kriger, kan vi lese om mødrene som bragte kanonkuler som fedrene kunne sende mot fienden, og om barna som løp rundt omkring og samlet sammen ting som kunne brukes når det ble lite ammunisjon. Slik at alle gjorde noe. Vi hater krig, men vil bruke dette bildet om Kristus sin tjeneste. Der er noe å gjøre for dere alle. Å, la oss som elsker vår Mester, la oss som ved takknemlighetens bånd er bundet til å tjene ham, la oss si, “Visste dere ikke at jeg må være i min Fars tjeneste?”
Og nå vil jeg avslutte ved å henvende meg til alle blant Herrens folk her og innstendig oppfordre dem til å tjene Gud med hele deres hjerter, ved å gi dem to eller tre svært kortfattede og veldig alvorlige begrunnelser.
Tjen din Far med all iver, oppriktighet og alvor, for det er nyttens vei. Du kan ikke tjene deg selv og Gud. Du kan ikke tjene Gud og deg selv noe mer enn du kan tjene Gud og mammon. Hvis du gjør din egen virksomhet til Guds virksomhet, så gjør du vel og får en god virksomhet, og du blir nyttig i din tid og generasjon. Aldri kommer vi til å se en stor vekkelse i kirken eller noen annen stor trosseier før den kristne verden i større grad er rørt av den ånd som gir full innvielse til Kristus.
Når verden ser oss i rett og alvorlig tjeneste, da vil Gud bringe mennesker inn, ikke før. Vi går halvhjertet til våre talerstoler, vi går til våre gudshus som bare skall uten kjernen. Vi gir en ytre seremoni uten å inkludere hjertet. Vi vil aldri se Kristi sak seire på det viset. Vil du være nyttig? Vil du utvide din Mesters rike? Da må du i så fall være i din fars tjeneste.
Igjen, ønsker du glede? Vær i din Fars tjeneste. Å! det er en god beskjeftigelse å tjene din Far. Du trenger ikke forlate forretningsvirksomheten for å gjøre det. Hvis ditt hjerte er rett, så kan du tjene Gud like mye ved å veie opp et pund te som ved å holde en tale i kirken. Du kan tjene Gud like mye med hest og kjerre som du kan ved å synge en salme—tjen Gud ved å stå bak din disk til rett dag og tid, like mye som ved å sitte på deres kirkebenker. Og nå, hvor fint det er å tenke, “Jeg gjør dette for Gud. Min forretning er åpnet på Guds vegne. Jeg søker å vinne fortjeneste for Gud. Jeg søker omsetning for Guds sak, så jeg kanskje kan bidra mer til dens fremgang ved hva jeg er istand til frivillig å hellige ham.”
Du vil få en glede når du står opp, som du aldri har kjent før, hvis du tenker, “Idag vil jeg tjene Gud.” Og når kvelden kommer, og dagens arbeid er gjort, i stedet for å si, “Jeg har tapt så mye,” så vil du være i stand til å si, “Ikke jeg, min Gud tapte det. Men sølvet og gullet tilhører ham og hvis han ikke bryr seg om å ha noen av dem—det er greit. La dem fare. Han ordner det på en eller annen måte. Jeg vil ikke ha det. Hvis han velger å ta det fra meg ved uhåndterlig gjeld, vel og bra. La meg gi til ham på et annet vis, det vil bli det samme. Jeg vil fortsette å ære ham, også i de andre av mine daglige sysler.”
Og dette kjære venner, vil være veien—og jeg vet dere kan gå videre på den—dette vil være veien til evig herlighet til slutt, ikke på grunn av hva dere gjør, men som en belønning Gud ved sin nåde gir for hva dere har gjort. “De som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.”
Ville du like å komme til himmelen alene? Jeg tror ikke du ville det. Min lykkeligste tanke er dette, at når jeg dør, hvis det så er mitt privilegium å nå inn til hvilen tett ved Kristus, så vet jeg at jeg ikke skal nå himmelen alene.Tusenvis har fått en uro i sine hjerter som har trukket dem til Kristus ved arbeidet i min tjeneste. Å! så fint det er å løfte ens vinger mot himmelen og ha en skare som kommer etter. Og når du kommer dit å si, “Her er jeg og de barn du har gitt meg!”
Du kan kanskje ikke preke, men du kan engasjere deg i arbeidet med å frembringe flere Guds barn, i åndelig forstand, på en annen måte, for hvis du arbeider for saken, så vil du også få del i æren. Kanskje du gjør noe som få eller ingen vet om, likevel er du redskapet, og Gud skal krone ditt hode med ære blant dem som “skinner som stjernene, evindelig og alltid.”
Jeg tror ikke, kjære kristne venner, at jeg trenger å si mer, bortsett fra å minne deg om hvor mye du skylder Kristus for å ha frelst deg fra helvete. Du skylder så mye til blodet som gjenløste deg, at du er forpliktet til å si,

“Herre, jeg gir meg selv til deg;
Det er alt jeg kan gjøre.” 3

Gå ut, nå, og hvis du fristes av verden, måtte Ånden gjøre deg i stand til å svare, “Jeg må være i min Fars tjeneste.” Gå ut og hvis de kaller deg fanatisk, la dem le av deg så mye de vil, fortell dem at du må være i din Fars tjeneste. Gå frem til seier. Gud være med deg.
Og nå farvel, med disse siste ord, “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Tro på Kristus er den eneste veien til frelse. Du som kjenner din syndeskyld, kast all din sorg på Kristus og vie deg så helt til ham. Så skal du få glede her, og evig herlighet i nærvær av de velsignede, hvor saligheten er ublandet, og gleden er uten ende.

1 Fra salme “Come, Ye Sinners, Poor and Needy” ved Joseph Hart (1712-1768), publisert 1759
2 Fra salme “Mercies and thanks” ved Isaac Watts (1674–1748)
3 Fra salme “Alas! and did my Savior bleed” ved Isaac Watts (1674–1748)
Oversatt fra “Christ About His Father’s Business” www.spurgeongems.org

 

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *