Maikens rystende historie om sitt møte med barnevernet den 14 september 2006

“Jeg vil gjerne at dere skal få høre min historie. Jeg skal nå ta deg med tilbake i tid i livet mitt der alt startet, så hver tålmodig for dette er en lang historie. Den 14 september 2006, en helt normal dag, med skolesekken på ryggen går jeg glad og fornøyd til skolen. Skoletimene var normale, jeg koste meg med vennene mine og jeg gledet meg til jeg skulle komme hjem til mamma igjen, uvitende visste jeg ikke at dette ville bli dagen jeg aldri kom hjem til mamma igjen.  Skoleklokken ringte å det var på tide å dra hjem, alle andre dro hjem men jeg ble stoppet av to damer som ville snakke med meg. Jeg visste ikke hvem disse damene var da dem tok meg med på et enerom, jeg forstod først hvem dem var da dem forteller meg at jeg hadde fått en ny familie og at jeg skulle flytte fra mamma. Jeg skjønte lite,” skriver Maiken Alice i et sterkt personlig innlegg publisert på Facebook. Gjennom innlegget blir vi kjent med en ung jente som brått blir revet bort fra sin kjære mamma og plassert i ulike fosterhjem og senere i iskalde og kjærlighetsløse barnevernsinstitusjoner 

“I neste sekund førte dem meg til bilen og kjørte meg direkte til flyplassen, når jeg ankommer flyplassen møter jeg et syn som sitter langt inni hjerteroten den dag i dag. Synet av at mamma sitter i bilen å gråter og gråter. Jeg går bort til hun, hun klemmer meg og kysser meg å sier at alt vil ordne seg. Hun gir meg en bamse som hun har sprayet med parfymen hennes. Jeg gråter.  1 minutt med mammaen min var det jeg fikk før barnevernet dro meg med videre.
Jeg ble satt på et fly, til hvor visste jeg ikke. Da vi ankommer destinasjonen blir jeg møtt av den «nye familien min», som var onkel og tante jeg aldri hadde møtt. Da får jeg vite at jeg skal bo hos dem i Larvik.
LARVIK?! Som er flere timer fra alt og alle.
Jeg følte meg så alene, men heldigvis hadde broren min klart å være med på reisen der jeg ble plassert til noen andre. Jeg holdt han i hånden, jeg var redd.
Vi kom frem til huset jeg skulle bo. Vi satt oss ned å snakket, hva vi snakket om husker jeg ikke, alt jeg tenkte på var mamma. Det ble sent på kvelden å det var på tide at barnevernet skulle dra, da spurte broren min om han kunne sove her med meg første natten.
Dette var ikke greit mente barnevernet, for jeg måtte venne meg til det nye stedet.
Den første natten glemmer jeg aldri, så alene og så redd har jeg aldri følt meg. Med bamsen mamma ga meg vedsiden av meg, våt. Våt av alle tårene jeg hadde grått. Dagene, ukene, månedene gikk, følelsen av at jeg var hjemme kom aldri.
Jeg ville bare hjem, hjem til mitt ekte hjem. En gang i måneden fikk jeg treffe mamma, i 3 timer. Noen ganger bestemte barnevernet hvem jeg skulle treffe, så noen ganger fikk jeg bare se mamma 1 time før barnevernet dro meg til noen andre dem mente jeg hadde godt av å se. Hver onsdag klokken 16 fikk jeg ringe mamma i 15 minutter.
Jeg begynte på skolen, men dessverre tok det ikke lang tid før mobbingen startet.
Jeg var stygg, ekkel, feit og vemmelig. Jeg ble sparket og slått. Dette pågikk i mange år. Da jeg sa ifra til lærere og barnevernet ble det ikke gjort noe. Tilslutt fikk jeg nok så jeg begynte å skulke. Jeg pleide å elske skolen, da jeg bodde hos mamma var jeg best i klassen, men da jeg ble tatt fra mamma utviklet det seg til at jeg hatet skolen. I løpet av årene utviklet jeg sinne og frustrasjon, noe som er helt normalt etter slike traumatiske hendelser.

Angiveri og anonyme mailer er en del av barnevernets arbeidsmetoder

Den 31 Januar 2008.
Dagen hele livet mitt skulle snu seg opp ned.
Etter en hard dag på skolen kom jeg «hjem», jeg tenkte på mammaen min å gledet meg til jeg skulle få se henne igjen.
Klokken var rundt 2 da fosterforeldrene mine kom hjem, noe som er merkelig da dem jobbet til 16 hver dag.  Dem sier at dem må snakke med meg så vi satt oss ned i stuen.  Fostermoren min begynner å gråte. Jeg forstår ingenting.  Da sier fosterfaren min: Maiken.. Mammaen din døde i dag.Hele verden raste i sammen.
Alt jeg kunne si var: Nei nei nei, det er ikke sant. Jeg gråt og gråt. Jeg hadde mistet min aller bestevenn, min mamma. Hun var ikke her lenger. Hvordan skulle jeg klare meg? Jeg løp ned på rommet, gråt og gråt mens jeg holdt bamsen fra mamma hardt inntil meg.
Jeg var sint, frustrert, rasende men samtidig utrolig lei meg.
Sint på barnevernet så tok meg fra mamma, rasende fordi jeg fikk se min egen mamma så sjeldent.

Av en eller annen grunn måtte jeg få ut dette raseriet på en måte, bare noen timer etter beskjeden om at mamma var død tok jeg på meg håndballklærna å spilte håndballkamp. Å kunne løpe og springe, kaste en ball hardt mot mål hjalp. I mitt hode stod barnevernet i mål, å hver gang jeg kastet ballen mot mål brukte jeg alle kreftene jeg hadde.

Begravelsen av mamma

Det har nå gått en uke å det var på tide med begravelsen. Det å gå inn i en kirke der en hvit kiste med masse blomster står var grusomt. Min mamma lå der, død. Jeg skulle aldri få se henne mer, aldri høre stemmen hennes mer, aldri få høre ordene: Jeg elsker deg, Maiken Alice. Du er mammas gull. Da begravelsen var over var det sørgestund hos tanten min, dette fant jeg utrolig godt. Å ha hele familien min samlet.
Jeg fikk et par timer med dem før barnevernet dro meg til flyplassen igjen for nå skulle jeg tilbake til Larvik. Jeg fikk ikke ha en dag med min familie etter mammas begravelse. Det var vondt.

Forandret seg etter mammas død

Etter mammas død forandret jeg meg. Jeg var sint hele tiden, jeg forholdt meg ikke til regler, jeg skulket skolen. I en alder av 12 år stod jeg på tog-skinnene, klar til å ta mitt eget liv. Så gikk det opp for meg: JEG SKAL TILBAKE TIL FAMILIEN MIN. -Tiden gikk og jeg ble mer psykisk syk. Jeg var mer sint og gjorde mye mer jeg ikke skulle ha gjort.
En dag kom barnevernet å fortalte meg noe så gjorde meg lettet.
Jeg skulle flytte. Fosterforeldrene hadde sagt opp avtalen for dem klarte ikke å ta vare på meg når jeg var slik jeg var.

August 2009.
Kapittel 2.

Jeg fikk flyttet, denne gang til et sted som heter Hommersåk, utenfor Sandnes. Barnevernet mente dette var det rette stedet for meg.
Det gikk ikke lang tid før ting ikke var greit. Jeg hadde flyttet til den mest religiøse familien på hele Hommersåk. Forstå en ting, jeg har absolutt ingenting i mot kristne men jeg har noe i mot at dem skal prøve å omvende meg. Jeg tror på det som er mellom himmel og jord. Jeg tror mammaen min sin sjel er her, noe jeg fikk høre gang på gang av fosterfamilien min bare var tull. Jeg husker fostermoren min sa: Mammaen din ligger i kisten og er død, den dagen Jesus vender tilbake vil hun stå opp. Jeg var 14 år, og slike ting ville jeg ikke høre. Mammaen min trodde også på sjeler. Jeg fikk en pendel av mamma der man kan kommunisere med sjeler. Fosterfamilien min fant dette, å det dem gjorde var å ta det ifra å sette det ute på gresset i stormen. Dette skulle rense demonene som var i pendelen mente dem. Så kastet dem den i søpla. Min egen gave fra min avdøde mor gikk i søpla. Jeg ga beskjed til barnevernet, men igjen. De gjorde ingenting med det.
Tiden gikk, like rasende og sint ble ting verre. Jeg skulket skolen, å før jeg visste ord av det kom barnevernet igjen. Jeg skulle flytte etter å ha bodd på Hommersåk i 1 år da fosterfamilien hadde sagt opp avtalen.

2010
Kapittel 3.

Jeg var på skolen på Hommersåk da jeg igjen ble møtt av barnevernet, dem hadde med en dame og en mann.
Inn på møterommet blir jeg fortalt at jeg skal flytte til Stokka som ligger i Stavanger . Denne gang til en “omsorgsinstitusjon” eller barnehjem som noen kaller det.
En uke etter flyttet jeg og så meg aldri tilbake, inn på omsorgsinstitusjon. Jeg traff ei som bodde der å vi klikket med en gang, hun ble bestevenninnen min. Alt var bra en liten stund tiltross for hvor psykisk syk jeg var men så begynte ting å skjære seg. Det hele startet med en mann som jobbet der. Han stod å skrek på meg, han kalte meg jævla drittunge og han forstod hvorfor jeg var på barnehjem. Problembarn.
Masse annet ble sakt, å han hadde brukt vold mot andre ungdommer. Ungdommer som var forsvarløse. Jeg sa ifra til barnevernet og institusjonen, ingenting ble gjort for som dem sa: En kollega av dem kunne aldri gjort noe sånt.
Vi hadde også en «vennelig» kar som jobbet der, han tok oss på låret å fortalte oss hvor søte vi var. Men gjorde institusjonen noe med dette, nei.
Tiden gikk å det ble verre, for hver minste ting ble politet kontaktet å vi ble lagt i håndjern. Jeg kan med hånden på hjerte å sverge på min mammas grav at masse av det institusjonen hadde sakt til politet vi hadde gjort var løgn. Med tiden skulle jeg utvikle depresjon, å dette utviklet seg til selvskading og selvmordstanker hver eneste dag. I 2012 fikk instutisjon nytt hus på Sunde, så vi alle flyttet ditt. Uviten om at det året skulle bli mitt verste noen sinne. Jeg var fortsatt sint for jeg ikke ble hørt. Hver dag skrek jeg, jeg var så sint på alt og alle. Ingen ville høre. Jeg var sliten. Selvskadingen ble verre, jeg var ut og inn av psykriatisk.
Så har vi julaften, en dag jeg aldri vil glemme. Etter mamma døde har jeg ikke sett vits med julaften, så jeg ville være på institusjonen på julaften.
Å vet dere hva dem sa: Nei, jeg kunne ikke være der for dem hadde ikke folk til å jobbe da. Å vet dere hva som skjedde? Med en bag ble jeg kastet på gaten i snøstormen på selve julaften, ingen steder å gå. Dette skal være en omsorgsinstitusjon. Hører dere omsorg i denne handlingen? Nei ikke jeg heller. Å tror dere barnevernet gjorde noe med dette? Nei.
Jeg var så psykisk syk, ikke var jeg i stand til å gå på skole eller jobbe. Jeg lå å sov hele dagen. Jeg hadde fått nok.
Jeg havnet på psykriatisk nok en gang, bare denne gangen skulle det bli annerledes da jeg kom ut.

2012
Kapittel 4.

Jeg var utskrevet av psykriatisk avdeling, men denne gang ble det annerledes.
Jeg ble møtt av barnevernet nok en gang å fikk beskjeden om at jeg skulle flytte siden omsorgsinstitusjonen hadde sakt opp avtalen.
Denne gang skulle jeg til en akuttinstutisjon, dette er et sted jeg skulle bo inntil barnevernet fant et nytt sted for meg å bo. Det var 2 hus. Jeg flyttet inn i det ene men i det andre bodde det andre ungdommer. Å vet dere hva? Jeg fikk ikke lov å til å bo med dem for barnevernet mente jeg var for voldelig.
Å nå skal jeg fortelle dere noe, jeg har aldri vært voldelig. Jeg kunne ikke slått en flue men alikevell ble jeg skjermet fra alle andre. Jeg var helt alene i dette huset. Ingen voksne. Alene, ensom.
Jeg tittet over til det andre huset igjennom vinduet, der så jeg ungdommer sitte ved middagsbordet å koser seg.
Jeg fikk en tallerk med restene av middagen etterpå.
Hyggelig, sant? Jeg hadde gitt opp med å si ifra til barnevernet for dem gjorde ingenting uannsett.
Jeg ville bort, bort fra dette livet.
Pakket bagen min å dro til en «venn», 1 time fra institusjonen. Jeg måtte komme meg bort for jeg ble ikke hørt.
Denne avkjørselen jeg gjorde med å stikke av skulle gjøre livet mitt enda verre.
En normal kveld med øl og sprit for vi skulle kose oss, «vennen» min hadde et par kompiser på besøk.
Jeg ble full, å spurte om en Paracet da jeg hadde vondt i hodet. Jeg fikk en tablett, uten å se på den svelget jeg den. Ikke lang tid etter inntak av tabletten begynte å se dobbelt, jeg var ute av stand å verken gå eller røre meg.
Kompisen til «vennen» førte meg til soverommet for jeg måtte få søvn sa han, men… han ville ha noe mer.
Jeg lå der nesten bevistløs, han kler av meg så skjer det uvirkelige. Jeg blir voldtatt. Jeg gråter men jeg er ikke i stand til å røre meg. Han gjør seg ferdig å går ut av rommet. Gråtende der jeg ligger samler jeg krefter til å komme meg bort.
Jeg klarer det. Ut av vinduet. Jeg kommer meg ut av huset, går igjennom en mørk skog midt på natten i håp å finne et hus.
Uten sko, en singlet og en bukse i minus grader går jeg i 20 minutter cirka før jeg finner jeg et hus. Jeg banker på gråtende å der blir jeg møtt av en snill mann som hjelper meg, han setter meg foran peisen med et teppe. Han ringer politet og ambulansen.
Jeg var på et sted der jeg trenger å ta båt for å komme til sentrum, snill som han var kjørte han meg til båten. På andre siden ble jeg møtt av ambulanse og politet.
Jeg ble tatt med inn til sykehuset, der etterforskningen skulle skje. Det var en grusom tid. Tiden gikk, å saken ble henlagt grunnet lite bevise. I etterkant fikk jeg vite at barnevernet hadde sakt til politet at jeg hadde nok funnet opp denne historien pga oppmerksomhet.
Noe jeg absolutt ikke hadde. Det som skjedde ødela meg. Men jeg var alene, ingen trodde meg.

2013
Kapittel 5.

Etter jeg sakte men sikkert kom meg opp igjen fikk beskjeden om at jeg skulle flytte igjen til en annen instutisjon på Våland.
Det var bare noen måneder til jeg endelig ble 18. Snart skulle jeg få bestemme.
Jeg flyttet inn. Jeg ble satt på en instutisjon der ungdommene ruset seg.
Jeg er ei jente som ALDRI har eller vil røre rus, men der ble jeg altså plassert. Det var masse krangling, å nok en gang. Jeg ville gi opp, jeg stengte meginne.  Ingen hjelp å få. Endelig kom dagen, jeg ble 18! Nå er det jeg som bestemmer, men det jeg trodde skulle bli mitt beste år ble det ikke.
Jeg begynte å drikke, hver eneste dag.
Jeg hadde fått arv fra mamma sin død. 150 000 kroner. Jeg drakk, jeg sov på hotell, tok taxi overalt. Før jeg visste ord av det hadde jeg brukt opp alle pengene på et par måneder. Jeg hadde bestilt masse på nettet på faktura. Som dessverre har resultert til at jeg har en gjeld på over 500.000 kroner nå. Ingen var der å hjalp meg med økonomien. Alene igjen. Hvordan skulle jeg vite hvordan jeg skulle håndtere så masse penger?

Oktober 2013 hadde jeg vært på fest, et par uker etter følte jeg meg uvell. Kvalm og forsinket mens. Jeg tok en test og to streket dukket opp. Jeg stivnet. Jeg var gravid. Å hva tror dere barnevernet sa om dette? Det stod mellom abort eller at barnet ble tatt.
Jeg gjorde det som nesten skulle ta livet mitt, jeg tok abort. Deprimert.
Jeg var så deprimert at jeg bestemte meg for å ta livet mitt. Jeg hadde fått Paracet og paralgin forte etter aborten.
Småfull tok jeg uendelig masse tabletter inkludert vallergan. Jeg skulle sovne inn.
Jeg la meg ned på sofaen, klar til å dø.
Det neste som skjer er noe uforklarlig, men jeg hørte en slags stemme inni hodet mitt at dette skulle jeg ikke gjøre. Livet ville bli bedre. Sjanglende ut døren dro jeg til sykehuset. Jeg bodde 5 minutter unna.
Utenfor inngangen faller jeg om.
Det neste som skjer er uklart, men det var en mann som så dette, han kontakten ambulansen. Jeg husket jeg våknet av masse leger over meg. Han ene sier: Du skal ikke dø. Prøv å hold deg våken. Jeg husker jeg fikk en slange ned i halsen. Alt var uklart.
Dagen etterpå kom leger å snakket med meg, dem sa jeg var heldig.
Hadde jeg kommet senere hadde jeg mest sannsynlig vært dø.
Jeg ble lagt inn på psykriatisk avdeling. Å nok en gang kom barnevernet, tiltross for jeg var 18 hadde dem funnet nytt hjem til meg. Jeg tenkte ikke klart, jeg var borte. Jeg sa bare jada å sovnet.

2014.
Kapittel 6.

Omsider etter jeg hadde komt meg på bena igjen ble jeg plassert i et bofelleskap i egen leilighet. Voksne kom til meg 6 ganger om dagen. Jeg ville ha fred. Ro og fred uten mas. Jeg hadde fortsatt masse sinne i meg og jeg begynte å ty med alkohol igjen. Hver dag. Flere spritflasker ble drukket. Var jeg på vei til å bli alkoholiker? I 2016 bestemte jeg meg for å flytte å si opp alt med barnevernet. Jeg flyttet inn med ei venninne. Å for første gang på lenge hadde jeg det godt. Jeg hadde bra. Jeg måtte begynne å jobbe med meg selv. Jeg var psykisk syk, jeg hadde sosial angst og dødsangst. Barnevernet og institusjoner hadde ødelagt hele barndommen og livet mitt. Og jeg var alene om å få et bedre liv etter masse ødelegelser fra personer som egentlig skal gi meg trygget og omsorg.
September 2016 ble jeg gravid igjen, denne gangen bestemte jeg meg får å beholde samme hva andre sa.
I løpet av graviditeten ble jeg en helt annen jente, jeg var glad. Jeg begynte å elske livet. Istedenfor sinne var det kjærlighet. Jeg så fram til å bli mamma.
Med masse bekymringsmeldinger fra barnevernet og møter så ga jeg ikke opp.
Jeg bestemte meg for å bli selvstendig så jeg fant meg en ny alene med 2 soverom.

23 Mai 2017 kom verdens nydeligste datter til verden. Lille søte Juni Alice.
Mammahjerte mitt smeltet.
Jeg ønsker ikke å fortelle hva som har skjedd med henne da det er for vondt, men kan oppsummere kort.

– Barnevernet (min tidligere saksbehandler er nå saksbehandler til Juni Alice)
– Fikk se henne 1 minutt etter fødsel.
– Samvær 6 ganger i året

Jeg skal nå gå i sak mot barnevernet. Jeg skal gå i mot dem med min sak. Hvordan jeg har vært en sprettball i systemet, hvordan jeg har blitt behandlet og hva jeg har slitt med etter dem kom inn i livet mitt.

Jeg vil takke dere som har tatt dere tid til å lese min historie ❤️ Jeg vil også fortelle dere at den dag i dag har jeg det fantastisk bra, jeg er angstfri. Jeg sliter dessverre enda med å gå ut i jobb men dette skal jeg klare. JEG OG KUN JEG har jobbet med meg selv å ikke latt barnevernet tatt knekken på meg.

Tusen takk igjen❤️

Skrevet av Maiken Alice

Facebook Comments

3 tanker om “Maikens rystende historie om sitt møte med barnevernet den 14 september 2006

  1. Dette gjør så vondt å lese. Jeg vil takke så mye for at du delte historien din. Du er god til å skrive.

    Du har opplevd så mye vondt at jeg har ikke ord. Det gleder meg så å lese hvordan du har klart å kjempe og fått til ting, du er helt fantastisk!

    Jeg heier på deg! Håper de du treffer på din vei vil møte deg med respekt og godhet. Håper de beste av de beste menneskene dukker opp i din kamp, og vil hjelpe deg. Det står respekt av det du har klart 🙂 Stå på! Jeg ønsker deg alt godt. Du fortjener det beste.

  2. Ja. SÅ kalde og kyniske er de. Dessverre. De burde satt ALLE krefter inn til å hjelpe der det VIRKELIG trengs. Men NEI! DET skal de ikke. Den pedagogiske hengemyren er et bedre sted for dem; et sted de trives best.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *