Øystein Gaulin: Hvor har herlighetstelogien sitt opphav og hva står denne bevegelsen for

Denne artikkelen handler om den såkalte herlighetsteologien. Artikkelen er godt forankret i en grundig studie av bevegelsen og dens opphav. Store deler av denne artikkelen er hentet fra boken “Vekkelse eller villfarelse” skrevet av Geir Harald Johannessen som er pensjonert prest. Han har foretatt en grundig studie av herlighetsteologien. Her er en link til hans e-bok om denne bevegelsen: https://ebok.no/ebok/vekkelse-eller-villfarelse_geir-harald-johannessen/ Artikkelen er delvis skrevet og tilrettelagt av Øystein Gaulin som har en egen spennende nettside

Kenneth Copeland er blant dem som har en lang fortid som “herlighets-teologien”

Ordet “herlighetsteologi” er sikkert noe de aller fleste kristne har hørt. I denne artikkelen skal vi se på hvor denne læren kommer fra og hvorfra den egentlig har sitt opphav.  Det er en kjent sak at denne bevegelsen har hatt en stor innflytelse på mange lokale disentermenigheter. Her i  Norge var det spesielt Oslo Kristne senter med Åge Åleskjær som sto for denne teologien, men bevegelsen har fått et godt fotfeste ut over i hele Norges land. I Sverige er det spesielt Uppsala som er arnestedet for bevegelsen hvor Ulf Ekmann var selve hovedpersonen. Bevegelsen fikk imidlertid et kraftig skudd for baugen i 2014 idet Ulf Ekman – som kanskje må sies å være hovedpersonen for denne bevegelsen i Skandinavia – konverterte over til katolisismen.

Hva er bevegelsens særpreg

Det som særpreger bevegelsen er svært my lovsang, salg av masse bøker og taleopptak og videoer. Møtene har ofte en hyggelig og lett atmosfære hvor forkynnelsen er preget av en del morsomme innslag. Det skal også sies at bevegelsen kjennetegnes ved at det er mennesket som kommer i sentrum og ikke Jesus. Mye av forkynnelsen dreier seg om hvilke rettigheter man har som kristen. Det blir ofte fremstilt som om at den kristne bare kan ta ut sine velsignelser akkurat som man tar penger ut av banken. Troen er en viktig faktor i bevegelsen. Er du syk skal du bare kunne “ta ut” din helbredelse i tro. Blir du derimot ikke helbredet har du således ikke tro nok og det hele kan føre til et katastrofalt nederlag for det mennesket dette gjelder. Dette er noe av bevegelsens særpreg, men mye av det som her er skrevet er av ytre former og kjennetegn ved bevegelsen.

Det som virkelig er farlig med denne bevegelsen er den kamuflerte vranglæren som ligger innebakt i forkynnelsen og som kan være svært vanskelig å oppdage for den vanlige møtegjeneren. Åpenbaringskunnskap har også en stor plass i disse forsamlingene. Med åpenbaringskunnskap menes at en person får åpenbaringer direkte fra Gud og disse åpenbaringene ansees nærmest å være på lik linje med Guds ord. Man må for all del ikke si i mot disse åpenbaringene for hvis man gjør det sier man i mot Gud for det er jo Gud som har talt gjennom disse personene.

Rent læremessig har bevegelsen også beveget seg i en retning som er svært farlig, ja, det tukles med selve forsoningsverket på korset hvor det blandt annet hevdes at Jesus døde åndelig. Det er svært farlig å begi seg inn på slike veier og det kan i veste fall føre til en total avsporing fra bibelens sunne lære om Jesus Kristus.

For en person som vanligvis ikke går på møte i deres forsamlinger vil nok noen stusse litt på forskjellige ting av det som foregår i møtene, men mange vil ikke oppdage de dryppene av vranglære som sniker seg inn i forkynnelsen. Det er disse dryppene som virkelig er farlige for den kristne og de kan faktisk føre mennsker bort fra den sunne troen på Kristus Jesus.

I denne artikkelsen skal vi se mer på følgende temaer:

1. Hvordan har denne bevegesen oppstått og hva ligger til grunn for det rent læremessige 

2. Sentrale lærepunkter i denne bevegelsen

3. Hvilke konsekvenser får dette for den kristne tro

Hvordan har denne bevegesen oppstått og hva ligger til grunn for det rent læremessige

Som opphavsmann for bevegelsen regnes Kenneth Erwin Hagin født 20 august 1917 i McKinney i Texas. Han regnes som trosbevegelsens far. Det hevdes at hans tjeneste var preget av overnaturlige fenomener slik som herlighetsskyen; en “lysende sky” som kunne vise seg under møtene. Fra 1949 opererte Hagin som selvstendig helbredelsespredikant som Branham & Co innen det som i USA kalles “The Post World War II healing Revival.

I 1943 sier han at han fikk “salvelsen til å underrvise” Han sier selv at det bare klikket ned på innsiden av ham slik en mynt faller ned inne i en mynttelefon. Han sier: Jeg visste hva det var. Salvelsen til å undervise hadde falt ned i det indre av meg. Jeg sa: Nå kan jeg undervise. I 1952 sier han at han fikk tilsvarende “salvelse til å være profet”. I 1966 slo han seg ned i Tulsa Oklahoma hvor han bygde opp sin innflytelsesrike bibelskole: “Rhema Bible Training Centre”. Han har skrevet en rekke bøker.

Svært mange har gått på hans bibelskole og derfra har bevegelsen spredt seg ut over store deler av verden.  Hagins store etterfølger må sies å være Kenneth Copeland. Han har sin base i Forth Worth i Texas.

I Sverige ble trosbevegelsen tidligere ledet av Ulf Ekmann og i Norge ble bevegelsen ledet av Åge Åleskjær. Begge disse har studert ved Hagins bibelskole ved Rhema Bible Training Centre i Tulsa Oklahoma. Etter hvert ble det etablert flere og flere samfunn i Norge som står for denne bevegelsen.

I det følgende skal vi se litt på hva Hagin bygger sin lære på og hvor han har hentet sin innspirasjon. Noe som har vært mindre kjent er at Hagin har overtatt store deler av sin lære fra  Essek W. Kenyon som levde fra 1867-1948. D. R. Mc Connell som kjenner denne bevegelsen svært godt har inngående studert bevegelsen og fremlagt forskningsresultater som viser at Hagin har kopiert Kenyon i stor utstrekning og det er fra Kenyon at Hagin har sine sentrale lærepunkter. Hovedpunkter her er det tre-delte mennesket, Åpenbaringskunnskap og om forsoningen i Helvete. (Altså ikke på korset). Videre om tro, om helbredelse og åndens seier over materien og om rikdom og suksess.

I boken “A Different Gospel” som ble utgitt i 1988 har D.R. McConell fremlagt forskningsresultater som viser at Hagin har kopiert Kenyon i stor utstrekning. McConell kjenner trosbevegelsen svært godt og forskningen er basert på en grundig historisk og bibelsk analyse. McConnell advarer mot bevegelsens kultiske natur, om læren om helbredelse og dens syn på forsoningen. Den viser også hvor langt bevegelsens “lære om velstand” er fra bibelens sanne lære.

Da blir neste spørsmål: Hvem er så denne Kenyon som er Hagins læremester? Kenyon var fra 1882 årene student ved Emerson College of Oratory i Boston Massacussets. Emmensons College ble grunnlagt og ledet av Charles Wesley Emerson. Emerson er blitt kalt en religionssamler. Det han sto for var en sammenblanding av Platonisme, Swedenborgianisme, Herbert Spencers sosial-darwinisme, Unitarisme, New England Transendendtalisme. Dessuten hadde han en kvasi-darwinistisk oppfatning av menneskets religiøse utvikling. Vi ville utvikle oss til å bli guder.

Emerssons åndelige konklomerat (sammenblanding) tilsvarer tankene i religionsdannelsen “New Thought”. På dette lærestedet kom altså Kenyon (Hagins læremester) i kontakt med den okult-religiøse oppvåkningen som preget USA i slutten av 1800 tallet. Han kom i kontakt med en tankeverden som skulle prege ham for livet. Denne tankeverden hadde sin grobunn, ikke bare i “New Thought”, men også i flere andre religionsdannelser. Disse nye religionene kalles de “metafysiske kultene”. De kan også kalles for de ny-gnosistiske religionene.

De “metafysiske kultene” hadde en felles grunnforestilling: Når du tenker riktig forandrer det den fysiske virkeligheten. De hevder at inne i deg har du enorme mentale ressurser. Når du lærer å bruke dem riktig vil du bli herre over sykdom og fattigdom og all annen elendighet i den fysiske verden. Det metafysiske – det som er over fysikken – altså sjelen din og den “åndelige verden” som sjelen din kan få tilgang til – det kan kontrollere hele tilværelsen.

Denne grunnforestillingen har – som vi skal se senere – røtter like tilbake til gnostisismen som var kristendommens erkefiende i den første kristne tid.

Sentrale lærepunkter i denne bevegelsen

New Thought

Religionsdannelsen New Thought (=”Ny Tanke”) er ikke så godt kjent her i Skandinavia. Dens hjemland er USA. Denne religionen var det altså Kenyon lærte å kjenne på Emerson College.
Grunnleggerne var Warren Felt Evans, Julius og Annetta Dresser, og deres sønn Horatio W. Dresser. Det var i 1870 og 80årene religionen tok form.

En av Kenyons klassekamerater på Emerson College: Ralph Waldo Trine, ble New Thoughts store ideolog, og er den som klarest utviklet hva denne religionen står for. I USA kalles gjerne New Thought for ”the Religion of Peace, Power and Plenty” ”Fredens, Kraftens og Overflodens Religion”. Den forespeiler tilhengerne sine indre fred og ytre velstand gjennom hjelp til å beherske guddommelige krefter. Et større oppslagsverk begynner beskrivelsen av den slik: ”En religion som i mange av sine synspunkter er i slekt med Christian Science, eller troshelbre­delse. Ralph Waldo Trine sier i sin bok ”In Tune With the Infinite” (1897): ”Det å innse vår egen guddommelighet og vår egen nære rela­sjon til det Universelle, det er å kople vårt eget maskineris drivrem til Universets store kraftgenerator.

Helt sentralt i New Thought står forestillingen om at mennesket er av guddommelig natur. Det er innsikten i dette faktum, som er nøkkelen til frelse. Men samtidig mangler denne religionen troen på en personlig Gud. Gud er snarere en upersonlig, universell kraft: et stort Sinn (”Mind”) som blir aktivisert av våre tanker og vil aktualisere dem over i konkret form. New Thought var et system av kultisk tro som lærte at sann virkelighet er av åndelig natur, at det åndelige er årsaken til alt som fysisk skjer, og at det menneskelige sinn, gjennom positiv mental holdning og positiv bekjennelse, har makt til å skape sin egen virke­lighet: Enten helse og rikdom, eller sykdom og fattigdom.

Gnosticismen

Vi skal her også ta en liten avstikker helt tilbake til Gnosticismen, Gnostisismen oppsto i før-kristen tid. Nøkkelord i denne læren er “Erkjennelse og innsikt”

Selve navnet kommer av det greske ordet ”gnosis”, som betyr ”erkjennelse” eller ”innsikt”. Og det gir oss straks en nøkkel til å forstå hva det dreier seg om: Gnosticismen tilbød en kunnskap fra Gud på et høyere plan, en innsikt i guddommelige mysterier som vanlige folk ikke kunne oppnå. Erkjennelse og innsikt var nøkkelor­dene i bevegelsen.

Det var mange retninger innen gnosticismen, eller ”gnosis”, som den rett og slett kaltes på Det nye Testamentes tid. Men allerede i NT ser vi at gnostiske retninger oppleves som en hovedmotstander av kristendommen. I 1 Tim 6,20-21 sier Paulus følgende: Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakk og fra “innvendingene fra den såkalte erkjennelse; med urette bærer den dette navn. 21 Visse folk har bekjent seg til den og har forvillet seg bort fra troen”.

To gnostikere hvis lære hurtig ble en kraftig utfordring for kir­ken, var Valentinus og Basilides som levde cirka 100 år etter Kristus. Kirkefaderen Ireneus (ca. 130-200) er den som for alvor tok opp kampen mot gnosticismen. Hans bok ”Adversus Haereses”  (Mot Vranglærerne) er en skarpsindig grenseoppgang mellom denne formen for religiøsitet og tradisjonell kristendom.

Kalte seg kristendom

Et hovedproblem i forholdet mellom kirken og gnosticismen, var at gnosticismen gav seg ut for å være kristendom, og det enda en kris­tendom av forbedret merke. Gnostikerne påberopte seg hemmelige overleveringer fra Jesus og apostlene, og markedsførte egne, gnos­tiske ”evangelier”.

Men alle deres merkverdige spekulasjoner avslørte at dette var en religion langt fra bibelsk kristendom:

Bare det åndelige viktig

De anså det materielle for å være noe nedrig og mindreverdig: Det åndelige var det eneste verdifulle. I deres underlige verdensbilde troner det øverst i tilværelsen en åndelig urkraft. Det er den høyeste gud. Men under denne guden opererer andre guddommer igjen. En av dem er angivelig jødenes skapergud Jahve. Etter gnostisismen blir jødenes skapergud nærmest som djevelsk å betrakte, ettersom han altså har belemret verden med den hemsko som heter det materielle.

Tredeling av mennesket

Videre delte gnostiskerne menneskene i tre kategorier: ”Hylikere”, ”Psykikere” og ”Pneumatikere”. Dette tilsvarte at ifølge deres menneskesyn var hvert menneske et tredelt vesen: Kropp, sjel og ånd.

”Hylikerne” var de ”kjødelige” menneskene, som bare brydde seg om det materielle. ”Psykikerne” var et hakk bedre, de var opptatt av de mer sjeleli­ge verdiene. Men bare ”Pnevmatikerne”, de ”åndelige”, var istand til å oppnå frelse. Og bare gnostikerne var istand til å heve seg til ”pnevmatikernivået” der mennesket egentlig er en gud på jorda. For ånden er av samme natur som Gud bokstavelig forstått.

Frelsen

Forløsningen fra verden gikk ut på dette: Å kjenne til hvordan sjelen kan stige opp gjennom alle himlene, eller ”sfærene”, og inn til den høyeste Gud. Gjennom kunnskap og innsikt i guddommelige hem­meligheter kunne man lære det. Basilides (en lærer på gnostisismens tid) lærte at Jesus var prototypen på et slikt ”åndelig” menneske: Frelsen kunne vinnes ved at man, gjennom Hans ord, våknet til bevissthet om sitt innerste vesen, ånden, og slik kunne stige opp i den åndelige verden.

Andre gnostiske skrifter brakte magiske trylleformularer, pass­ord, til bruk under denne oppstigningen. I tillegg til slike synspunkter, opererte også gnostikerne med innvielser og ”sakramenter”: Noen retninger regnet med 3 slags dåp: Vanndåp, ilddåp og åndsdåp. Også en slags nattverdimitasjon fore­kom.

Gjennom århundrene har den kristne kirke helt fra Ireneus avvist gnosticismen. Men dens tanker og ideer har levd som en understrøm i hele den vestlige verdens åndshistorie. Nå og da har den nådd overflaten: Som hos Paracelsus, Mesmer og som hos Quimby.

Det som nå viser seg, er at Essek W. Kenyon, Kenneth Hagins lære­fader, har en lære som er merkelig lik det som læres i New Thought, Unity og Christian Science.

Det er merkelig, for Kenyon tar uttrykkelig avstand fra alle de metafysiske kultene. Ikke desto mindre: Gang etter gang lærer han det samme som kultene lærer. Han gjør seg til talsmann for deisme: Universet er styrt av uper­sonlige åndelige lover istedenfor en personlig handlende Gud.

Han lærer deifisering: Mennesket gjøres til en gud: ”Gud med­deler sin egen natur til den menneskelige ånd”. ”Gud blir en del av vår bevissthet”. Og han snakker om den ”åndelige virkelighet” som står over og styrer den materielle, slik som Mary Baker Eddy gjør.

Det foreligger også vitnesbyrd fra Kenyons nære medarbei­dere om at han leste Mary Baker Eddys skrifter og erklærte at det var ”mye å lære hos henne”.

I den følgende framstillingen nedenfor kan du se historien og bakgrunnen for trosbevegelsens opphav og dens utvikling helt tilbake til Gnostisismen som altså var kristendommens verste fiende:

  • Gnostisismen (første kristne tid)
  •       Paracelcus (15. århundre)
  •            Anton Mesmer (18. århundre)
  •                   P.P. Quimby 1802-1866
  •                          Emmersen College, Boston
  •                                  Essek W. Kenyon 1867-1948
  •                                         Kenneth Erwin Hagin 1917- 2003 (trosbevegelsens far) 

 

Parallelle samfunn og bevegelser med samme skygger

De ferreste er nok heller ikke klar over hvilke forgreninger trosbevegelsen har. Her finner vi navn som Norman Vincent Peale, Robert Schuller og Paul Youggi Cho. Undersøkelser har også vist disse personene står for de metafysiske kultenes tankegang. Det samme gjelder den såkalte profetvekkelsen med sentrum i Kensas City, og den nyeste parallbevegelsen som har navnet “Torontovekkelsen”.

Alle disse personene har felles trekk. Har skal nevnes uttrykket “den positive tenkningens makt”

Robert Schuller som er en av USA’s mest kjente TV-predikanter og mannen med Krystallkatedralen i California. Hans budskap er ”mulighetstenkningen”: ”Possibility Thinking”. Schullers tankeverden er de gnostiske religionsdannelsenes tankeverden. Schuller sier: ”Jesus kjente sin verdi: Hans suksess ga næring til hans selvaktelse… Han led korset for å hellige sin selvaktelse. Og han bar korset for å hellige din selvaktelse…” Og et annet sted: ”Jeg tror ikke noe som er gjort i Kristi navn… har vært mer destruktivt… enn å prøve å gjøre folk oppmerksom på sin fortapte og syndige tilstand”.

Min kommentar: Dette er ikke noe annet enn ren vranglære i forhold til hva bibelen sier. Bibelen sier at alle har syndet og fattes Guds ære.

Paul (David) Yonggi Cho
Den kanskje viktigste ”søsterkirke” til Trosbevegelsen er den som er grunnlagt av dr. Paul
Yonggi Cho i SørKorea: Yoido Full Gospel Church i Seoul. Selv om Cho’s utgangspunkt er en kombinasjon av tankegods fra Østens religioner, bl.a. Soka Gakkai, og kristendommens tanker, er hans nære forbindelse med ”positiv tenkning” og ”mulighetstenkning” helt åpenbar: Cho sier at det å tenke positivt, tale positivt og visualisere positive bilder, er nøkkelen til fram gang og suksess på alle områder. Og den som har skrevet forordet til den engelske utgaven av Yonggi Chos bok ”Den Fjerde Dimensjon”, er da også nettopp Robert Schuller. Alle disse tre har en høy stjerne i Trosbevegelsen. Paul Yonggi Cho regnes av trosforkynnerne direkte som del av bevegelsen. Hans bøker markedsføres aktivt av dem.

Fra okkulte kilder

Men tilbake til Kenyon/Hagins Trosbevegelse: Via Kenyon er altså sentrale elementer i Trosbevegelsens tankegods hentet fra Christian Science’s, Unity’s og New Thoughts tankever den. Den bærende ideen der er den, at i din tanke (”New Thought” = ”Ny Tanke”), ditt sinn, din ”ånd” ligger en kraft, et potensiale til å forandre den fysiske virkeligheten. Denne ideen er ikke hentet fra Bibelen. Derimot er den selve grunntanken i slikt som hinduismen og gnosticismen.

Ideen kommer altså fra ikke-kristne, okkulte kilder. Men derav følger at også TBs bærende tanker er hentet fra okkulte kilder. Hvordan det påvirker enkeltelementene i TBs undervisning, skal vi se på i det som nå kommer.

Sentrale lærepunkter
Det finnes ingen ”Trosbevegelsens lære”. Skal en finne ut noe hva de står for er man
henvist til å observere selv og lese bøkene som tilbys samt lytte til forkynnelsen og snakke med “avhopperne”

Mange seriøse aktører har satt seg grundig inn i trosbevegelsen. Det som følger nedenfor er de mest sentrale punktene i trosbevegelsens lære. Rekkefølgen tilsvarer den betydningen de synes å ha i ”systemet”.

Det som her er beskrevet er et totalbilde av hva som blir skrevet og forkynt gjennom bevegelsens spredning av hva de står for gjennom forkynnelse, utgivelse av bøker, videoer og kassetter.

Læren om ånd, sjel og kropp

Den innerste kjerne i trosforkynnelsen, det ”lærepunkt” som alt står og faller med, er læren om at mennesket er et tredelt vesen der hver del har helt spesielle egenskaper. Mennesket er oppdelt i ånd, sjel og kropp, som hver for seg har nøye definerte funksjoner, sier trosforkynnerne.

På undervisningsplanene til bibelskolene i bevegelsen har undervisnignen om ”ånd, sjel og
kropp” en fremtredende plass. Avhoppere forteller om den vekt som blir lagt på det.
Predikanter forteller hvordan innsikt i dette kan forvandle våre liv. Læren gjennomsyrer Kenneth Hagins arbeider, og finnes mest konsentrert i bøkene ”Menneskets tre dimensjoner” (1973) og ”Hvordan du kan bli ledet av Guds Ånd (1978).

Den fremholdes med stor klarhet av Lester Sumrall i ”Det hele menneske” (1984).
Sten Nilsson ved Livets Ord i Uppsala forteller i ”Magazinet” nr. 7/89 at hans bok ”Befria mitt folk” (1984) rimeligvis var den første som presenterte svensk kristenhet for undervisningen om ”ånd, sjel pg legeme”. Ifølge denne boken er denne tredelingen en forutsetning for å forstå hva det er å være ”en ny skapning”.

Sten Nilsson forklarer tredelingen slik: Ånden er ”kongen”, sjelen er ”tjeneren”, og kroppen er ”slaven”. De to siste utgjør tilsammen ”kjødet”, eller det ”sjelslige” menneske (”den själiska manniskan”). Kroppen, ”slaven”, omfatter den rent fysiske delen av oss, med de fem sansene og inntrykkene fra dem.

Sjelen, ”tjeneren”, omfatter tanke, følelse og vilje. Ånden, ”kongen” derimot, er den som er rettferdiggjort, og født på nytt, som har åpenbaringskunnskap fra Gud, Guds ledelse, Åndens frukt og Åndens gaver. I Hagins skrifter finner vi gang etter gang denne satsen: ”Mennesket er en ånd som har en sjel og bor i en kropp”. (Dette er nøyaktig de samme ordene vi finner i gnostisismens lære) En guddommelig ånd et overnaturlig vesen.

Poenget med denne læren er at menneskets ånd er av samme natur som Gud, som er ånd.
Denne øverste del i mennesket, som altså er vår identitet, det vi ER, setter oss i Guds egen ”klasse”, vi er ”helt ut identifiserbare med Gud”. 

Dette blir forklart slik: Adam var skapt med Guds natur i sin ånd, til å være verdens gud. Men i syndefallet mistet han denne retten. Da ble menneskene Satans barn. De døde åndelig, og fikk Satans natur i sin ånd. Men takket være Jesus, den andre Adam, er det slik at når mennesket blir født på ny, får det tilbake den posisjon det hadde i skapelsen: Menneskets ånd får tilbake guddommelig liv igjen:

Den Hellige Ånd har forenet seg med menneskets ånd på en måte som gjør grensene mellom dem vanskelig å trekke, og mennesket blir altså en ny skapning i den forstand at man blir et helt nytt vesen: Et overnaturlig åndevesen.

Ulf Ekman sier det slik : ”Det innebär egentligen att du går omkring och så att säga har en
atombomb boende i dig, och att all den kraft som Gud sjalv äger, har blivit deponerad i din
ande, genom att den helige Ande har kommit inn i dig. Gud själv har tagit sin boning i dig och lever i dig. Det innebär att du har tillgång till all den kraft som Gud har, all den styrka som Gud har och all den kärlek som Gud har. Det finns deponerad i dig, och Gud vill hjälpa dig att förlösa det genom dig. … Om du börjar inse vad det innebär att du … har din identitet i vad Gud har lagt in i dig genom den helige Ande, då förlöses ett liv i dig som är övernaturligt”. ”Dere er guder”

I mai 1986 hadde BobbyJean Merck et seminar på Livets Ord i Uppsala, under temaet: ”Dere
er guder”! Og hun er ikke alene. Kenneth Copeland sier: ”Det er ikke slik at du har en Gud som bor i deg: Du er en gud!” (The Force of Love, tape BCC56). Frederick Price skriver: ”Jeg tror at … Gud gjorde mennesket til en gud, en gud under Gud. (Brev til Dave Hunt 25.08.82). Charles Capps skriver: ”Jesus sa: ”Dere er guder”. Med andre ord så var Adam jordens gud…

Mennesket ble skapt til å være gud over jorden”. (Brev til Dave Hunt 04.06.82).
Robert Tilton skriver: ”Du er … en skapning av Guds slag. Fra begynnelsen av var det
meningen at du skulle være som en gud i verden. Mennesket ble skapt av Gud for å være
denne verdens gud.” (God’s Laws of Success, s. 170171.) John Lake skrev: ”Mennesket er ikke en skapning som er skilt fra Gud. Det er tvertimot en del av Gud.

Gud vil at vi skal være guder..” (Lindsay: Sermons by Dr. John G. Lake, s. 2021).
Earl Paulk skriver: ”Presis som hunder føder valper og katter føder kattunger, så føder Gud
små guder. Før vi forstår at vi er små guder og begynner å handle som små guder, kan vi ikke gi uttrykk for Guds rike.” (Satan Unmasked, s. 9697.)”

Kenneth Hagin sier: ”Gud har laget oss så like ham selv som mulig… Han gjorde oss til samme slags vesen (same class of being) som Han selv er…. Den troende kalles Kristus. Det er dét vi er: Vi er Kristus!” TB anser denne tredelingen, og rollefordelingen mellom delene, som en ny og revolusjonerende oppdagelse. Men denne læren er nok langt fra ny. Og den mangler framfor alt bibelsk basis. Trichotomi en gammel vranglære.

I teologihistorien har denne læren om hva et menneske er, fått betegnelsen ”trichotomi”. Dette er et gresk ord som betyr ”tredeling” eller ”oppsplitting i tre deler”. Vi kan følge den helt tilbake til Platon, lenge før kristen tid. Tredeling av mennesket var et viktig element i gresk ikke-kristen tankegang. På NT’s tid var kristendommens hovedfiende gnosticismen, som vi har sett.

Gnosticismen er blitt kalt en av de fire grunnpilarene under Vestens okkultisme. Og en hjørnesten i gnosticismen er nettopp den samme tredelingen av mennesket:

”Mennesket blir (i gnosticismen bl.a) ansett som et tredelt vesen. Av legeme, sjel og ånd er ånden det evige og uforgjengelige, og av samme substans som Gud. Målet med den okkulte utvikling (innvielsen) er å vekke den sovende ånd…”

En annen forsker sier det slik: ”Menneskets sanne Selv er (i Gnosticismen) differensiert ikke
bare fra kroppen og dens sanser, men også fra sjelen. Gnosticismens antropologi er derfor
trichotomisk. Den adskiller kropp, sjel og Selv.”

Men en slik lære om mennesket kunne ikke aksepteres av den kristne kirke, fordi den kolliderer med Skriftens samlede vitnesbyrd: Den visker ut forskjellen mellom Gud og menneske, gjør mennesket til en gud, og lyder presis som en løgn som menneskeheten tidlig fikk seg servert: ”Dere skal bli som Gud”! (1 Mos 3,5). Om mulig enda mer alvorlig er dette: Det ødelegger bildet av Jesus for den troende. Jesus er jo blitt ”sine brødre lik” (Hebr 2,17). Samtidig som han er sann Gud, er Han også sant menneske, Men hvis Jesus som menneske er tredelt slik som TB sier, så får det skjebnesvangre konsekvenser for forståelsen av hvem han er. Det skal vi se litt nærmere på senere.

Derfor er da også Trichotomien blitt avvist av ikke mindre enn fem store kirkemøter! Men det er en stund siden sist nå, derfor ser det ut som mange har glemt at dette er en vranglære.

Hva Bibelen sier:

Bibelen kjenner ingen slik oppsplitting av mennesket som Trosbevegelsen og gnostocismen lærer. I Bibelen er mennesket en helhet, som kan betraktes fra for skjellige synsvinkler: Fra en side sett er det legeme, kropp, kjød. Fra en annen side sett kan det kalles en ”levende sjel”. Fra en tredje kan det kalles ”ånd”. Men det er alltid bare aspekter ved ene og samme helheten. For grensene mellom begrepene er flytende. ”Sjel” og ”ånd” brukes ofte om hverandre.

Vi finner ikke noe sted i bibelen at mennesket ”er” en ånd som ”har” en sjel og ”bor i” en kropp. 1 Tess 5,23 er det eneste sted i Bibelen der ordene ”ånd, sjel og legeme” står sammen. Og ikke engang der finner vi noen oppsplitting og gradering av menneskelige bestanddeler.

Tvertimot, det er nettopp menneskets enhet og helhet som er poenget der: De tre står på linje: Også ånden trenger å ”bli bevart”! Men da er jo ikke ånden noe mer ”guddommelig” enn kroppen er.

Å henvise til dette stedet som belegg for at trichotomien skulle være en bibelsk tanke, slik trosforkynnerne gjør, er absurd. Når Bibelen beskriver mennesket, skjer det da også vanligvis ved hjelp av en ”todeling”: Ved hjelp av ordpar som ”ånd/kropp” (1 Kor 5,5; Jak 2,26; Rom 8,10) eller ”sjel/kropp” (Matt 10,28; 1 Kor 7,34; 2 Kor 7,1), eller ”ytre menneske / indre menneske” (2 Kor 4,16, Rom 2,28 f).

Og hovedsaken i Skriften er, at om du ser det udelelige mennesket fra to synsvinkler, eller fra tre synsvinkler, så er mennesket under alle omstendigheter for det første en enhet, og for det andre en skapning. Det er ikke et åndelig gudevesen i Guds klasse og identifiserbar med Gud.

Når Jesus siterer Sal 82,6 og bruker uttrykket: ”Dere er guder..” (Joh 10,34), så må det forstås av sammenhengen: De dommerne det er snakk om i Salme 82 kunne kalles ”guder” i denne sammenhengen, fordi de, i kraft av Guds kall (”de som Guds Ord kom til..”), hadde fått delegert en flik av Guds egen myndighet til å råde over liv og død, helse og eiendom, nemlig som dommere.

Men hvis dette nå er slik, sier Jesus, så må vel ”han som Gud har helliget og sendt” ha lov til å kalle seg Guds sønn! Jesus resonnerer ”fra det mindre til det større” om sin egen Messias-gjerning. Hans ord er langt fra noen guddommelig forklaring av alminnelige
mennesker.

Da folk i Lystra ville tilbe Paulus og Barnabas som guddommelige vesener, ropte Paulus: ”Hva er det dere finner på, folk: Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere!” (Apgj 14,15). At vi skal ”få del i guddommelig natur” (2 Pet 1,4) er helt klart et løfte som først skal leves ut i evigheten. Det framgår av sammen hengen.

At den kristne er ”en ny skapning i Kristus” (2 Kor 5,17), betyr at fordi vi tror på Jesus og hører ham til, har vi løfte om å få del i oppstandelsen sammen med ham: Helligånden som har gitt oss troen, er pantet vårt på det. Vi er i Ham nå, ”Det gamle er borte, se, det nye er blitt til”, ”Vi er gått over fra døden til livet” (1 Joh 3,14), men samtidig ”er vårt liv skjult med Kristus i Gud” (Kol 3,3), og ”Det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli”, (1 Joh 3,2).

At vi skulle være overnaturlige åndevesener fordi vi er en ny skapning, er hentet ut av løse luften. Tvertimot, det vi er skapt til, er noe så jordnært som å leve gudfryktig i hverdagen: ”Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef 2,10).

At vi har fått ”den Ånd som er fra Gud” (1 Kor 2,12), og ”Ånden som pant” (2 Kor 1,22) osv.,
betyr ikke at vi er blitt ”av Guds klasse”. Men det betyr at vi på forskjellige måter får erfare at den Hellige Ånd ved Guds nåde har grepet inn i våre liv, gitt oss troens gave og Åndens frukt og Åndens gaver, og at Han i Ordet og bønnen gir oss en forsmak på den salighet som skal bli. Det betyr ikke at ens ”ånd” nå har fått direkte påkopling til himmelen, så en kan
leve et overnaturlig liv her i verden. Kristendom er ikke himmelen på forskudd.

Men en gnostisk/okkult ”åndsjellegeme”lære kan forlede folk til å tro både det og mye annet sørgelig. Når så mange får problemer i TB, så er nok dette lærepunktet en nøkkel til å forstå hvorfor. Det er god grunn til å anta at dette er den grunnleggende giftsprøyten som TB planter i ”trosprogrammet” hos tilhengerne sine.

Hvilken betydning får dette i forhold til troen på Jesus Kristus

Det neste som kommer på spill med trosbevegelsen, er troen på Jesus Kristus slik som Bibelen forteller om Ham og kirken vitner om Ham i sin bekjennelse. Kristne har alltid trodd på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, sann Gud av sann Gud, som ble menneske av kjøtt og blod, og hvis forsoning og seier fant sted på korset og i oppstandelsen.

Trosforkynnerne snakker derimot om en Jesus som er et gjenfødt menneske og hvis forsoning fant sted i helvete, der han hadde Satans natur. Ikke Guds Sønn på alle måter.
Noe av det aller mest sentrale i trosforkynnelsen er jo at vi er blitt ett med Gud i vår ånd, vi er blitt identiske med Jesus, vi kan gjøre det han kunne, ja ”større ting enn det”.

Når Bibelen taler om at menigheten er Kristi legeme (jfr. Rom 12,4 ff), så utlegger trosforkynnerne det slik at det er den enkelte troende som er Kristi legeme på jorda, noe som slett ikke står. Dette utvikler Hagin helt logisk videre slik: ”ethvert gjenfødt menneske er en inkarnasjon (= av Gud i kjøtt og blod)”, og: ”den troende er like mye en inkarnasjon som Jesus fra Nazareth”.

Men Jesus er jo Guds sønn? Ja, det er et problem for trosforkynnerne: Det truer med å
underminere hele læren om alt det som den gjenfødte ”kan”. Derfor ser vi at Hagin innfører et skille mellom hva Jesus ”er” og hva han er ”som en person i tjeneste”: ”Han som Guds Sønn er en ting… Han som person i tjeneste er noe annet. Han tjente ikke som Guds sønn. Han tjente som et vanlig menneske salvet med Den Hellige Ånd”.

Poenget for Hagin er at det var ved Den Hellige Ånds salvelse Jesus gjorde alt det mektige han gjorde, og at hans status som Guds sønn ikke hadde noe med saken å gjøre. Og han runder av kapitlet slik: ”Herren Jesus Kristus hadde Den Hellige Ånd i fullt mål,…og han er vårt eksempel til etterfølgelse”.

Men om dette ligger uhyre nær fornektelse av at Jesus er sann Gud, så er det i forsoningslæren at Trosbevegelsens syn på Jesus for alvor skiller lag med resten av kristenheten; ”JDS” læren.

Denne forsoningslæren har internasjonalt fått betegnelsen ”J D S” ”Jesus Died Spiritually”,
”Jesus Døde Åndelig”. Tanken bakom er det dualistiske og metafysiske verdensbildet som bl.a. Christian Science har: Synd og sykdom er egentlig av åndelig opprinnelse, det er et åndelig problem i den ”åndelige verden”. Og når så Jesu forsoning skulle hanskes med dette åndelige problemet, var det følgelig ikke nok at forsoningen skjedde med hans fysiske kropp og fysiske død på korset. Derfor lanseres dogmet om ”Jesu åndelige død” og ”forsoningen i helvete”.

Det som også ofe brukes som skriftbelegg fra trosforkynnerne om at Jesus døde åndelig er det som står i Peters 1. brev 3:18: “han som led døden i kjødet men ble levendegjort ved Ånden”. Trosforkynnerne lærer at Jesus ble levendegjort i Ånden, idet de sier at blir man “levendegjort i ånden”  beviser dette at man først må ha vært død i ånden før man kan bli levende. Dette er feil. Grunnteksten sier klart og tydelig at Jesus ble levendegjort “ved” Ånden og ikke “i” Ånden slik trosforkynnerne hevder.

Hagin belærer oss:

Åndelig død betyr adskillelse fra Gud”. Åndelig død betyr også å ha Satans natur … Jesus smakte døden den åndelige død for ethvert menenske. Synd er mer enn en fysisk handling, det er en åndelig handling. Han ble det som vi var, forat vi skulle bli slik som Han er… Nede i lidelsens fangehus i selve helvete oppfylte Jesus lovens krav på vegne av hver og en av oss, fordi han døde som vår stedfortreder. Gud i himmelen sa: Det er nok. Så reiste han Ham opp. Han brakte hans ånd og sjel opp og ut av helvete. Han reiste Hans legeme opp fra graven, og Han sa: ”Du er min sønn, i dag har jeg født deg”. Hvilken dag? ..

Den dagen Han ble født. Den dagen han ble oppreist. Så var det den dagen, da, at Han arvet et herligere Navn! – Og Copeland sier: ”Jesus gikk inn i helvete for å befri mennes- keheten fra straffen for Adams høyforræderi… Da Hans blod ble utøst på korset, var det ikke DET som gav forsoning… Jesus hadde tre fryktelige dager og netter… for å skaffe deg og meg tilbake våre rettigheter hos Gud”. Og vi tar med oss Sten Nilsson: ”Jesu svåraste lidande, som vår ställföretradare, begynte efter döden i dödsrikets pinorium… Där betalade han det verkliga priset för vår återlösning…”. Stikk i strid med Skriften.

De fleste troslærerne markedsfører denne læren, mer eller mindre aktivt. Formodentlig tror de at den lar seg utlede av ordet om at ”Jesus ble gjort til synd for oss” (2 Kor 5,21). Men det lar seg ikke gjøre. Tvertimot er ”JDS”læren stikk i strid med Skriften. For å komme med en slik lære, er å gjøre Jesus til en løgner: Jesus sa nemlig at forsoningsverket ble fullført på korset, i og med hans legemlige død: ”Det er fullbragt!” (Joh 19,30). Ikke etter tre dager, men der og da, ved korsets død, åpnet paradisets porter seg for Ham så han kunne si til røveren: ”I DAG skal du være med meg i paradis” (Luk 23,43).

Og Jesus overgav ikke sin ånd til Satan, men til Faderen; ”I dine hender overgir jeg min ånd…”(Luk 23,46). Det er ikke fra Bibelen tankematerialet til ”JDS”læren er hentet, men en lære fra kultenes tankeverden. Essek Kenyon var en meget aktiv talsmann for denne læren. Hagins lærefader har skrevet en egen bok om emnet, med den megetsigende tittelen: ”Hva hendte (på veien) fra korset til tronen”.

Han sier f.eks.: ”Alt som Kristus brakte som vår stedfortreder, det brakte han i sin Ånd. Det var hans ånd som ble gjort til synd. Det var hans ånd som led dommens pine på menneskehetens vegne. Det var hans ånd som ble erklært rettferdig … Det var hans åndelige oppstandelse som har brakt menneskeheten forløsning. Mennesket er så bundet av sansekunnskap at det bare har sett Kristi fysiske lidelser på korset. Det var noe uendelig mye mer enn det”.199

Men når Kenyon snakker om ”sansekunnskap” som motsetning til sin nye oppdagelse
”åpenbaringskunnskapen”, så har vi sett tidligere hva dét betyr. Det er forestillinger hentet fra samme åndelige jordbunn som f.eks. Christian Science oppsto på: Den ekstreme dualismen / spiritualismen: Alt er ånd. Den fysiske verden, Guds skaperverk, er bare et sansebedrag, sier Christian Science rett ut.

Og Mary Baker Eddy er på linje med Kenyon: Hun hevder også at Jesu fysiske død ikke kan
bringe forsoning: ”Jesu fysiske blod var ikke mer virksomt til å rense fra synd da det ble utgydt på forbannelsens tre enn da det fløt i Hans årer”. 200 Så om TB’s forsoningslære ligger langt fra kristendom, så er den desto bedre Christian-Science-”teologi”.

Og rotsystemet under denne læren strekker seg like tilbake til gnosticismen. Selve forutsetningen er jo trichotomien: at også Jesus er et vesen som er splittet i tre deler, der åndsdelen er hans egentlige, guddommelige jeg: Poenget med Jesus, han som ”ble oss lik”, er at han også, akkurat som oss andre, er et overnaturlig åndevesen. En splittet Kristus om hovedmotstanderen til den første kristendom, gnosticismen, heter det i et standardverk:

Satt på en fellesnevner: De gnostiske teologene foretok en oppdeling av den kristne Forsoner i to helt se parate vesener, nemlig den jordiske og forgjengelige Jesus fra Nasareth og den himmelske og evige Kristus”.201 Slik skiller Trosforkynnerne også mellom den fysiske/psykiske Jesus på den ene siden, og åndevesenet Jesus på den annen: Det den ”fysiske Jesus” gjør, er uten betydning for frelsen.

Kristus blir på en merkelig måte splittet for den troendes øye: Vi får på den ene side en
”ebjonitisk” Jesus: Satansnaturmennesket som må gjenfødes, og på den annen side en
”doketisk” Jesus: åndevesenet, der kroppen bare er med for syns skyld, uten noen betydning.

Og dette er også nyreligiøsitetens bilde av Jesus: Innenfor New Age, og såvel i teosofenes som antroposofenes skrifter, nevnes Jesus ustanselig. Men det skilles skarpt mellom ”mennesket Jesus” og hans gjerning, og ”Kristusen Jesus”: Åndevesenet som gjennom jordelivet utviklet sin ”kristusbevissthet” inn i den høyere erkjennelse
som gjorde ham til herre over naturkrefter og liv og død, slik at han nå er ”en av de opphøyde Mestere”: Og poenget også for new-age’erne er dette: Slik som det skjedde med Jesus, slik kan alle mennesker, gjennom innsikt og ny erkjennelse, utvikle seg til å bli overmennesker med ”Kristusbe vissthet”. Også vi er jo åndevesener!
Verken sann Gud eller sant menneske…

I TB har vi for oss en lære om Jesus Kristus som tegner Ham opp for oss som verken sann Gud eller sant menneske. Når han får ”Satans natur” i helvete og må ”gjenfødes” derfra som et vanlig menneske og slik er ”helt og fullt identifiserbar” med deg og meg, så er han ikke lenger sann Gud verken Guds sønn ”i kraft” eller i noen som helst bibelsk forstand, uansett hvor mye TF ellers kaller ham Guds sønn. Det blir et tomt uttrykk.

Men i virkeligheten fornektes også Jesus som sant menneske, i og med at inkarnasjonen i kjøtt og blod de facto fraskrives sin verdi i frelsesverket: Det var ikke med sin kropp på korset, og med sitt blod, at Jesus fullførte frelsesverket. Det var som angivelig ”åndevesen” i helvete, at Jesus gjorde det.

Slik blir trosbevegelsens Jesus verken sann Gud eller sant menneske, men et trichotomisk
kvasimenneske av gnostisk opphav: Han var en ånd som hadde en sjel og bodde i en kropp han også. Trosbevegelsen forkynner ”en annen Jesus” (2 Kor 11,4). Men læren om denne ”andre Jesus” blir en viktig byggestein i trosbevegelsens tankebygning om at mennesket er guddommelig med guddommelige krefter: For, som Judith Matta sier: ”Hvis Jesus er et gjenfødt menneske som nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, så er jo du og jeg, som også er gjenfødte, like verdige med denne Gud”

På følgende linker kan du selv se hva denne bevegelsen står for og hva som skjer i deres møter:

https://www.youtube.com/watch?v=X2V7KbbfRHA&app=desktop

https://www.youtube.com/watch?v=1HBXGPAhd24&app=desktop

Nedenfor følger en oversikt over kildemateriale for denne artikkelen. For de av leserne som ikke forstår eller vil erkjenne hva denne bevegelsen står for, så anbefales det på det sterkeste at leseren går til kildematerialet å sjekker dette selv. Det er svært skremmende at en slik lære og bevegelse kan ha hatt en slik fremgang.

Man må også spørre seg om hvor har de enkelte hyrder for nordens menigheter vært i forhold til å undersøke hva denne læren og bevegelsen står for. Istedet for å gjøre hva bibelen sier om å “granske” så har de uten noen noen fordommer hilst dette fenomenet velkommen i menighetene og sett seg blinde på den fremgangen de har hatt.

Dersom en slik lære ikke får den enkelte til å vokne opp for hva denne bevegelsen forfekter og står for… ja, da må man faktisk spørre seg om hva som skal kunne serveres av vranglære i nordens menigheter uten at noen reagerer.

Artikkelen er tilrettegjort og skrevet av  Øystein Gaulin og opprinnelig publisert på nettsiden http://www.lundtorp.com og kan også leses her

 

 

Facebook Comments

4 tanker om “Øystein Gaulin: Hvor har herlighetstelogien sitt opphav og hva står denne bevegelsen for

  1. Selve stridsspørsmålet i universet er å likne med en rettssak. Satan betyr anklager, Faderen og Skaperen Jehovah er anklaget og som i enhver rettssak stiller partene med hver sine vitner.

    Anklagen er todelt. Hovedstridsspørsmålet er om hvilken rett Gud har til å styre over skapningene i himmel og på jord når Han har gitt dem en utstrakt fri vilje – selv om Han er sterkest.

    Sekundæranklagen toucher Søkelys’ artikkel og går ut på at Jehovahs vitner i saken er kjøpt og betalt fordi Gud holder en vernende hånd over dem og velsigner sine tjenere. (Jevnfør Job.)

    “Ta bare fra Job det du har velsignet ham med, så sier han Deg vitterlig farvel like opp i ditt ansikt”, heter det i Jobs bok. Nå gjorde Jehovah nettopp det, men like fullt holdt Job fast ved sin Gud.

    På samme måte må kristne forvente lovt forfølgelse og åndelige prøver på sin lojalitet gjennom livet. Og atter andre ganger opplever vi velsignelser. Slik må det være, for slik hadde også Kristus det. Han eide knapt noe han kunne hvile hodet på, står det skrevet. Hans eneste materielle verdi var en utsøkt kappe som soldatene kastet mynt om etter hans død.

    Derfor å tro at kristendommen er en materialismens Sareptas krukke for de utvalgte blir en helt feil forståelse av Guds ord. Men sanne kristne har selvsagt den fordelen at de ikke genererer utgifter til sigaretter og fyll. Dette i seg selv, sammen med et rolig familieliv uten streben etter luksus, vil alltid bidra til at den kristne blir i stand til å unngå ren fattigdom der dette er mulig.

    Det universelle stridsspørsmålet vil snart være avgjort for all fremtid, og på den nye jord vil ikke menneskene mangle noen fornødenheter.Men også der vil Guds postulat gjelde:

    “Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning”.

    5
    1
    • Dette er dårlig JV teologi. Jeg husker at noen JVer argumenterte på samme måte som deg, men jeg fant ikke at dette var en bibelsk tilnærming til virkeligheten. Jeg møter ennå på noen av disse vitnene på gata. Det er trist å se tomheten i deres øyne, de er slitne og er slavebundet av en organisasjon som ikke gjør annet enn å utnytte dem.
      Jeg blir sorgfull når jeg ser de tomme blikkene og jeg merker ingen frelsesfryd eller Hellig Ånd i dem.
      Nettopp derfor må vi advare folk mot å la seg forlede. Jeg husker godt en kar som ble vervet av JV.
      Han var veldig aktiv en stund og ble endog gift med ei i sekten.
      Jeg traff han igjen for noen år siden. Tingene hadde ikke gått så bra for ham. Helsa hadde sviktet, kona hadde funnet en ny i forsamlingen og selv var han blitt utstøtt. Da er det godt å kunne peke på Jesus, fortelle at veien til Jahve går utelukkende gjennom troen på Jesus.
      For oss som er født på nytt, er døpt i vann og med Den Hellige Ånd er det kjempestort å kunne gi nytt håp til dem som er forkastet av Jehovas organisasjon.

      4
      3
    • Som vanlig ikke ETT eneste bibelsk argument som imøtegåelse. Bare følelsesbaserte påstander. Det er alltid trist å være vitne til at de navnkristne vrir seg i åndelig smerte.

      4
      2
    • Det var et godt åndelig svar Kjell. Der har JV ikke noe å ta deg på. De er flinke å slenge om seg med Guds Ord, det skal de ha. Djevelen bruker også Guds Ord til å anklage med. Men det mangler noe vesentlig i deres teologi:: Den Hellige Ånd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *