Takketalen til Anders Torp som ble utnevnt til årets ateist av det tidligere hedningesamfunnet

Anders Torp ble årets ateist og her er hva ateistene selv skriver: “Prisen deles ut for første gang i år, til en kandidat et samlet styre i Ateistene var enige om uten videre debatt. Prisvinner; Anders Torp, er en modig og ærlig talsmann for alle de barn som lider under fundamentalistisk religion. Som pastorsønn i en pinsekarismatisk menighet ble hans barndom preget av grove krenkelser av både fysisk og psykisk art, i Guds navn.

Som ung voksen brøt han med menigheten, stod offentlig frem med sin historie og konfronterte sin far med hendelsene. Med sitt store mot og sin saklighet er han et forbilde for alle som er opptatt av barns rettigheter. Spesielt er Anders Torp et viktig bilde på håp for alle de barn som også i dag lever under voksnes religiøse tyranni,” heter det i begrunnelsen for  begrunnelsen for å gi Anders Torp prisen som årets ateist. I sin takketale forteller Anders at han har vurdert å politianmelde sin far, på grunn av oppdragelsen han og hans søsken fikk, men at han av helsemessige årsaker ikke orker en langvarig kamp i rettsvesenet.

Anders Torps takketale

Dette er Anders Torps takketale etter å ha mottatt prisen

“Aller først ønsker jeg å rette en hjertevarm takk til Ateistene, styreleder Dagfinn Eckhoff og alle i styret til Ateistene. Jeg er stolt av å være medlem av Ateistene og håper dere får mange nye medlemmer til fremtiden. Ønsker også å rette en stor takk til Varaordfører i Oslo kommune, Kamzy Gunaratnam. Tusen takk for kampene du våger å ta imot urett. Håper enda flere velger å stemmer på deg fremover.”

Det er en stor ære for meg å motta denne prisen. Igjen må jeg si tusen mange takk. Det har i altfor mange år vært et for stort tomrom i norsk debatt. Min far, pastor Jan-Aage Torp, har eksempelvis fylt opp avisspalter og taletid på tv med legitimering av ytterliggående syn som har fornedret mennesker og satt barns helse i fare. Fortsatt er det mange pastorer som bruker medier til å fronte syn mange oppfatter som fjernt fra et moderne samfunn. Men hvor er motstemmene som forteller om bakteppet til
fremsnakkingen av kristen fundamentalisme?

Det finnes noen få, men de fleste bidrar ikke over lengre perioder. Mange ofre for norsk kristen fundamentalisme er så nedbrutt eller så redde at de ikke klarer eller ønsker å stå frem i media. Jeg har pratet med svært mange religiøse utbrytere og vet dette er ofte mennesker som har hatt det såpass tungt at de flere ganger har vært nære på å ta selvmord. Dette er også ofte mennesker med svært lav tillit til en omverden som til de grader har sviktet dem – så hvorfor skal de stole på at journalister vil dem vel? Hva kommer varslerne til å bli gjengjeldt med – fra tidligere religiøse ledere som kjenner til deres mørkeste hemmeligheter og har hatt enormt mye makt over dem? Og enda viktigere: Hva vil mor og far si? De aller fleste potensielle varslere om kritikkverdig kristendom har foreldre som ikke ønsker barn som bretter ut om religiøse og familiære forhold.

Da jeg holdt på å skrive denne talen, så ringte jeg min mor og spurte: Hva er ditt råd til potensielle varslere som ønsker å belyse kritikkverdige forhold i destruktive religiøse miljøer, men som har foreldre som ikke ønsker dette?

Min mor og jeg har opplevd dette. I årene frem til Jesussoldaten kom ut ble det felt mye tårer. Jeg følte meg ond, som gjorde noe jeg trodde så sterkt på, som var imot ønsker og behov til andre i familien. Det var vanskelig. Og de fleste potensielle varslere jeg har pratet med synes også dette er et svært vanskelig dilemma. Er jeg egoistisk når jeg trosser egne behov og mine nærmestes behov for å stå opp for andre barn som ikke har det bra i religiøse miljøer?

Jeg har ofte hatt vondt av min mor og mine søsken de siste 12 årene. Vi har alle vokst opp mens de fleste av oss sterkt mislikte å ha en far som ofte var i media med kontroversielle ting, og nå blir jeg også til en byrde for dem. Min mor har følt på mer anger og skam, som følge av at jeg gjentatte ganger har fortalt offentlig om mine barndoms traumer. Hun har ikke fortalt meg det direkte, men hennes tårer har avslørt det og i går kveld bekreftet hun det. I begynnelsen gav hun meg motstand fordi hun ikke orket. Og fordi hun trodde det kom til å knekke meg og var redd for at jeg skulle få det veldig vanskelig. Jeg forstår enhver mor i samme situasjon som gir motstand til å egentlig bli avslørt for full offentlighet som en mor som ikke strakk til. Men her må folk flest vite at jeg og de aller fleste av oss er utilstrekkelige. Vi kan alle bli lurt av en gal psykopat til å bli med i en sinnssyk sekt – om psykopaten er dyktig nok. Jeg har selv gjort grusomme ting i guds navn mot andre, som å gni salt og olivenolje inn i sårene til en selvskader vi kastet demoner ut av. De aller fleste av oss er alle skrale, enkle mennesker å manipulere for de som er dyktige nok på det.

Min mor hadde nok av hensyn til andre mødre der ute vanskeligheter for å ordrett og kontant si til potensielle varslere at de bare skal kjøre på og varsle i vei om destruktive forhold i religiøse miljøer, på tross av at familien ikke ønsker det. Men poenget mitt med å bruke så lang tid på denne delen i en tale er at moren min gikk helhjertet inn å forstå behovet mitt for å ta denne offentlige kampen, når hun forsto at jeg kom til å kjøre på nesten uansett hva. Det resulterte til at hun fikk en stor respekt og stolthet av de valgene jeg tok – for andre barns ve og vel – så det endte godt. Det ønsker jeg å rette min mor stor takknemlighet for. Vi har kommet nærmere hverandre. Vi har begge vokst på det, men ja, det har vært mange tårer.

Det letteste er ikke alltid det retteste.

Noen ganger burde man gå utenfor sin egen komfortsone når din egen samvittighet ikke gir deg noe valg. Ta en kamp. Bli svett. Hold koken og stå opp for rettferdigheten du ikke selv fikk oppleve som barn. Bruk det vonde til noe godt. Gi det vondeste du har opplevd en mening ved at du forteller andre om det, slik at andre kan slippe
å oppleve det.

Ta kampen – alle dere potensielle varslere. Gjør som meg – hvis dere orker. Dere trengs i den offentlige debatten. Jeg hjelper dere gjerne om dere ønsker det. Det er svært mye jeg gjerne skulle ha visst for 12 år siden som jeg gjerne skulle lært bort til andre. En av disse tingene er at jeg gjerne skulle ha gått i terapi lenge før jeg begynte på denne prosessen, for det hadde gjort det så mye enklere å stå i dette, når jeg visste at jeg hadde en PTSD diagnose. Men jeg klarte ikke å gå til psykolog over tid fordi jeg var så redd for å ha autoritetspersoner tett på meg, ettersom jeg hadde så mye traumer. Så snart jeg gikk inn til en psykolog så hadde jeg lyst til å rømme og jeg forsto ikke med meg selv at jeg gikk rundt i en nærmest konstant beredskap, fordi jeg hadde vært så mye i beredskap så lenge jeg kunne huske.

Høres det som om jeg skremmer potensielle varslere fra å tørre å stå frem? Ærlighet kan være tøft å svelge, men jeg personlig mener man er best rustet for å stå i en slik sak om man har tenkt en del og fått noen knagger å henge prosesser på. Jeg håper at en eller flere tar kontakt med meg slik at jeg kan hjelpe og støtte din kamp for barn som ikke har det bra i religiøse miljøer.

Selv må jeg trappe ned. Jeg må begynne å prioritere meg selv og min egen helse mer, ettersom jeg to ganger siste åra har vært lagt inn på sykehus grunnet besvimelser og anfall som leger ennå ikke har klart å finne en klar årsak til. Å være syk er menneskelig, derfor synes jeg det burde være mer åpenhet rundt psykisk og fysisk helse, så da deler jeg dette: Det er mulig at jeg har sykdommen PNES eller epilepsi – forskjellen på de to sykdommene er at PNES forårsakes av blant annet traumer mens epilepsi er mer en ren sykdom. Sykdommen er potensielt dødelig om jeg får anfall på et galt tidspunkt, så fremover må jeg fokusere på terapien min, fire år med studier innen IT for å få meg en ordentlig jobb, samt at jeg skal fullføre en bok jeg har jobbet med altfor lenge, i tillegg til at jeg skal prøve å hygge meg mer sammen med verdens beste dame, Julie Sørøy Fürstenberg og våre to hunder og fem katter. Jeg skal riktignok ikke avslutte mine bidrag til norsk debatt, men det vil komme i mindre volum og forhåpentligvis i form av at jeg kan støtte andre og gi råd jeg selv ønsket at jeg kunne ha fått når jeg begynte

Hadde planer om å anmelde min far.

Det neste store jeg håper kommer til å skje for barn som ikke har det bra i religiøse miljøer er at en pastor som fortjener det blir kastet i fengsel for fysisk eller psykisk vold i guds navn. Inntil nylig hadde jeg faktisk planer om å anmelde min far og hadde gode prater med en veldig dyktig advokat jeg trygt kan anbefale for lignende saker – ettersom hun har erfaring fra pinsekarismatiske miljøer. Men dessverre så er det et spørsmål om helse som gjør at jeg ikke kan stå i en rettslig kamp, som trolig vil gå hele veien til Høyesterett – som er en prosess på cirka 10 år. Derfor håper jeg inderlig at noen andre der ute kan gi psykisk vold i guds navn den straffen psykisk vold fortjener. Religionsfrihet gir INGEN rett til å begå straffbare forhold i Allahs, Buddhas eller Jesus sitt navn. Mange religiøse ledere i norske trossamfunn har drevet mennesker til å begå selvmord. Jeg har flere ganger vært nære på. Dette er ingenting man kan kødde med – det krever rettslig handling – noe som igjen vil kunne påvirke norsk politikk. En rettskraftig dom vil sende et knallsterkt signal til pastorer, apostler og profeter som hevder seg suverene over norsk lov.

I Sverige ble en pastor dømt for noen år siden for demonutdrivelser på sin egen datter. Samme dom kunne man også felt i Norge med dagens lovverk.

La det ikke være tvil, la det runge ut i alle samfunnets mørke hjørner og skremme vettet av religiøse mørkemenn, følgende: Personer som har begått handlinger som min far, Jan-Aage Torp, hører hjemme i fengsel.

Psykisk vold og fysisk vold er forbudt! Og trossamfunn som begår psykisk vold mot barn og dermed bryter loven burde ikke motta statsstøtte. Sistnevnte burde ha vært en selvfølge!

Jeg ønsker også å rette en takk til flere andre. Tusen takk til min bestekompis Hugo. Du har betydd utrolig mye for meg og gjør det fortsatt. Takk for din tålmodighet og for at du er ærlig på godt og på vondt. En stor takk også til Amanda Lindseth, min favorittdame utenom min forlovede, og en kjempeflink lesbisk DJ. Mange takk også til min bestekompis Andreas som har vært en kjempegod venn i tøffe tider.

Spesielt ønsker jeg å rette en stor takk til mine to storebrødre, Petter og Steffen, for at de støttet meg offentlig i Vårt Land i 2011 ifm en debatt som følge av et oppslag om meg i A-Magasinet. En enorm takk til min lillesøster Christine Josefine Andreassen som også støttet meg i Vårt Land i 2011, og har gjort det mangfoldige andre ganger. Hvis det er en kommende prest i Den Norske Kirke som vil gjøre mye godt og også motvirke destruktive religiøse krefter, så legger jeg alle mine kort på henne.

Ønsker også å rette en stor takk til min stefar Trond Woll. Tusen takk for alt du har gitt uten at jeg har gjort meg fortjent til det. Du er en fantastisk rollemodell.

Hvor mange spesielle takker går det an å gi? For jeg ønsker også spesielt å takke Sigmund Voll Ådnøy. Vi har stått sammen og fortsetter å gjøre det, på tross av at det tidvis koster svært mye. Kanskje du også skal bli ateist, Sigmund, så kan du være en svært god kandidat for denne prisen – hvis den deles ut i flere år fremover. Stor takk også til Levi Fragell, Oddbjørn Johannesen og Cecilie Erland som driver “Stans Pengepredikantene” FB-gruppen – som også har vært gode støttespillere.

Tusen takk til dere som har lyttet, støttet og kriget på nett. Dere har vært uvurderlige og har vært en svært viktig kilde til motivasjon når bakkene tidvis har vært bratte.

Sist og aller viktigst: Takk til den som løftet meg opp uten å prøve en gang, med en fantastisk godhet, omsorg, kjærlighet og tålmodighet. Min elskede Julie Sørøy Fürstenberg – uten deg hadde ikke kunnet smile i dag.

Pengene skal jeg finne et godt formål til som vil bidra til å gjøre livet bedre for barn som ikke har det bra i religiøse miljøer.

Tusen takk for meg.  Anders Torp

Jan Aage Torps umiddelbare Facebook reaksjon og deretter begynte bråket

“Organisasjonen Ateistene som frem til 2017 het «Hedningsamfunnet», og som alltid var kjent for hærverk og hets som virkemidler, delte for noen år siden ut en «nidpris» til meg som het «Kristendummen». Nylig ser jeg at den omdøpte organisasjonen har initiert en ny pris som heter «Årets ateist». Først tenkte jeg at det er fint at en slik heder skjer ut fra det nye navnet, slik at hederen ikke forsimples av det gamle navnet. En ny grunnholdning av respekt og hederlighet kan gjøre «Årets ateist» til en verdig pris. Jeg samarbeider med gode ateister verden over, og jeg unner hederlige ateister å få en anerkjennelse som fremmer verdighet og respekt. -Men da jeg leste takketalen av den nye vinneren, overrasket det meg og gjorde meg bedrøvet. Her var det ikke et ord om ateismen, om ideologi, strategier og visjoner, men fra ende til annen er det et veritabelt, utilsløret personangrep på meg med navns nevnelse, med diagnostisering av meg som «psykopat», med påstander om at jeg bør dømmes til fengsel m.m. Jeg hadde trodd bedre om de mennesker som initierte en slik «pris», men så feil har jeg tatt. Interessant at ingen innen Ateistenes krets selv protesterer. Tydelig at «Hedningsamfunnet» ikke har forandret seg det minste. Kun et navnbytte. Tydelig at det trengs en grunnleggende opprydning innen anti-tro-grupperingene som mottar statsstøtte og blind politisk hyllest. «Født fri» er trolig bare den første,”skrev Torp og dette har utløst de siste dagers rabalder på Facebook.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *