Advokat Josefine Wærstad argumenterer med at Unibuss diskriminerer Christensen gjennom tjenestepåtalen

“Det vises til klage i overnevnte sak, samt Unibuss sitt tilsvar med dato 04.03.2020. Advarselen som er gitt fra Unibuss AS til Christensen er diskriminerende. Klagen bygger på advarsler fra kunder, som er sendt til Ruter. Unibuss AS viser derfor til at henvendelsen om diskriminering ikke kan rettes til Unibuss AS. Når Unibuss AS mottar klager velger de selv hvilke klager de velger å se bort ifra, og hvilke de velger å ta opp med arbeidstakeren for å moderere dennes opptreden. De har også beslutnings-myndighet i forhold til hvilke endringer de pålegger sine sjåfører. Det er dermed ikke klagene i seg selv, eller Ruters håndtering av dem som er tema i saken, men den advarselen Unibuss AS har valgt å gi,” skriver Christensens advokat, Josefine Wærstad i et skriv til diskrimineringsnemda. Bakgrunnen for saken er at Unibuss har gitt Christensen tjenestepåtale på grunn av at kunder har klaget på at Christensen har spilt religiøse program på høyt volum.

I sitt støtteskriv for Christensen begrunner Weistad hvorfor advokaten mener at Christensen blir utsatt for religionsdiskriminering.

Religionsuttrykk
Det å høre på kristen radio må anses som et religionsyttrykk og behandles på tilsvarende måte som bruk av religiøse symboler slik som hijab, jf. Ot. prp. Nr. 33 (2004-2005) s. 103, eller kors, jf. LDN 46/2014.
Faktum – volum og innhold
Advarselen er begrunnet i en kombinasjon av volum og innhold av det Christensen har hørt på radio. Christensen angir at han ikke har hatt særlig høyt volum, og at klagene ikke ville ha vært gitt dersom han hadde hørt på annet innhold. Unibuss AS legger til grunn at volumet sannsynligvis har vært for høyt basert på opplysningene i klagene.
Spørsmålet om Christensen har hørt på høyt volum eller ikke, er ikke relevant i saken fordi advarselen etter sitt innhold også berører innholdet av det Christensen har hørt på.
Presisering av sakens tvistetema
Når advarselen omhandler både volum og innhold innebærer advarselen at Christensen opplever at hans arbeidsforhold står i fare dersom han hører på radio med kristens innhold, uavhengig av volum. Advarselen må derfor for Christensen sin del bedømmes som et forbud mot å høre på radio med religiøst innhold. Dette er et forbud som ikke er praktisert konsekvent, da det ikke gjelder noe generelt forbud mot å høre på religiøst innhold på radioen i virksomheten. Andre ansatte, som ikke allerede har fått
advarsel, kan altså i utgangspunktet fritt høre på hvilket innhold de vil.
Direkte/indirekte diskriminering – §§ 7 og 8
Advarselen må bedømmes som direkte diskriminerende. Klagen gjelder ikke den generelt utformede regelen i personalhåndboken, men den konkrete advarselen som også omfatter innholdet av det Christensen har hørt på. Advarselen har altså direkte og uløselig knytning til det religiøse innholdet. Saken ville stilt seg annerledes dersom advarselen kun gjaldt volumet. Formål og forholdsmessighet – § 9 Unibuss AS henviser til hensynet til passasjerene, og at disse skal fritas fra å bli påtvunget andres livssyn.
Spørsmålet om formålet er saklig er ikke avgjørende. Advarselen må uansett anses som et uforholdsmessig inngrep. Hensynet til passasjerene vil som regel være ivaretatt ved at de kan bevege seg bak i bussen. På Christensen sin side er advarselen inngripende, da den oppleves som et totalforbud mot å høre på religiøst innhold på radioen. Det vil være mulig å ivareta formålet med mindre inngripende tiltak. Noen eksempler på alternative tiltak er: – Å definere hvilket volum de ansatte kan høre på radio på. -Å endre instruksen til at det ikke er tillatt å høre på religiøst innhold dersom bussen er så full at det ikke er mulig å bevege seg bakover i bussen.
– Å endre instruks til at sjåfør er forpliktet til å skru av eller ned radioen dersom kunde
beklager seg over innhold/volum.
Christensen har etterspurt andre, mindre inngripende tiltak, jf. vedlegg 1 og 2.Det at det ikke er gitt klare retningslinjer for volum og innhold, taler i seg selv for at advarselen
utgjør et uforholdsmessig inngrep i religionsfriheten, jf. LND 46/2014:
«NRKs forbud for nyhetsprogramledere mot å bære religiøse symboler under TV-sending er betegnet som «en regel», men denne er etter det nemnda forstår ikke skriftlig formalisert. Slik nemnda ser det, burde regelen vært skriftliggjort i form av retningslinjer eller lignende. Hensynet til klarhet og forutsigbarhet for ansatte, men også hensynet til journalister som søker ledige nyhetsprogramlederstillinger i NRK, tilsier dette.»

Konklusjon
Etter dette anføres det at Christensen er diskriminert etter likestilling- og tilgjengelighetsloven §6. Oslo, 12.03.20 Josefine Wærstad

Christensen har selv skrevet en omfattende gjennomgang av saken på egen nettside: http://blog.janchristensen.net/2020/03/nr-2681-svaret-sendt-diskriminergsnemda.html

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *