“De politiske partiene som ikke er så nøye på om Norge om noen tiår er et islamsk samfunn eller et demokratisk land basert på norsk livsform med tilhørighet i den kristne kulturkrets, de opplever sterk motvind om dagen. Både den Norstat-målingen NRK publiserte torsdag kveld og Aftenpostens Respons-måling i dag viser markert fremgang for Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse tre partiene står i all hovedsak for den samme asylpolitikken og ønsker at den skal strammes inn så kraftig at det merkes. Folket har lagt merke dette og liker det de ser og opplever. De tre partiene går samlet frem 4,5 prosentpoeng på den ene målingen og 3,4 prosent på den andre. Det er et tydelig signal om hva velgerne vil,” skriver Ragnar Larsen, tidligere redaktør i Haugesunds avis i sin spalte “Rett på sak”. (illustrasjonsfoto)

Motsatt blir småpartiene ille tilredt av velgerne. Kristelig Folkeparti, Rødt, Venstre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne går til sammen like mye tilbake som høyrepartiene og sosialdemokratiet går frem. Disse partiene får økende tillit mens småpartiene blir vendt ryggen av enda flere. SV er nede på 3,0 prosent på én av målingene. Rødt har et 1-tall foran kommaet og resten vaker i vannskorpen rundt sperregrensen på 4 prosent. Hvis flere av dem ikke kommer over sperregrensen ved valget neste høst, vil Høyre og Fremskrittspartiet ut fra de ferskeste målinger få rent flertall til sammen i Stortinget. I så fall får Venstre i beste fall et par representanter fra Oslo og Akershus, mens SV får én fra Oslo og KrF en fra hver av fylkene Rogaland og Hordaland.
Småpartiene er ved å miste grepet om opinionen. De har standpunktmessig hele medie-Norge med seg, men hetsingen av statsråd Sylvi Listhaug gjør at hun får en stadig sterkere posisjon i folket, som i voksende antall trykker henne til sitt hjerte. Hun sender på folkets bølgelengde. Sylvi Listhaug setter ord på det mange mener, men som folk av frykt for hersketeknikernes stempling ikke tør å gi uttrykk for selv.
Det begynner å gå opp for folk at det ikke er noen god idé å importere så mange fjernkulturelle mennesker at landet i tidens fylde blir et muslimsk sultanat. Denne trafikken har gjort Oslo til en todelt by. Hovedstaden har et flyktningproblem av internt fordrevne. Det er folk som gjør som de forfulgte i gamle dagers Øst-Tyskland: De tar beina fatt og rømmer til områder i vest. Stortinget har til nå eksponert en politikk som gjør at titusener i Oslo har forlatt sine hjemtrakter i øst for å finne mer stabile og harmoniske livsvilkår i vest.
Groruddalen var for fire-fem tiår siden et sosialdemokratisk utstillingsvindu for sosial boligbygging og trygge livsvilkår. Nå er bydelen i ferd med å bli en muslimsk getto. Og dette er bare begynnelsen – om ikke makthaverne tar skjeen i en annen hånd. Og hva islamiserte gettoer vil si, kan en dra til Malmø og andre svenske storbyer for å se.
Det vil ikke falle oss inn å hevde at Kristelig Folkeparti er tilhenger av å omgjøre Norge til en islamsk nasjon. Poenget er bare at partiet lar seg overvelde av forbigående sanseinntrykk og ikke ser hvor utviklingen vil ende. KrF er garantert ikke tilhenger av å rive opp en enhetlig nasjon for i stedet å få parallelle samfunn innen landets grenser med de konflikter dette skaper, men partiet har dessverre latt sine sanser bedøve.
Småpartier på gallupbunnen har bare seg selv å takke. De eksponerer en samfunnsomskapende politikk hvor ro og fordragelighet blir avløst av kiv og konflikt.
De har sådd vind – og høster nå storm fra velgere som sender dem til bunns.