Foto scannet fra Fædrelandsvennens dekning av ulykken som medførte at min bror Odd omkom

Den 37 år gamle Odd Gunnar Andersen fra Kristiansand omkom torsdag i en trafikkulykke på E 18 to km sør for Sørlandsporten. Ulykken skjedde ved at han sovnet og kjørte inn i fjellveggen. Ambulanse personell kom hurtig til ulykkesstedet og han ble  brakt til Aust Agder Sentralsjukehus men livet stod dessverre ikke til å redde. Odd som en uke tidligere hadde feiret sin 37 års dag etterlot seg familie, kjæreste og to barn i sorg og tårer. 

Skrevet av Kjell Andersen, mai 1999 hentet fra gamle Søkelys
-1998 ble det dødsår av de helt store på norske veier. Mer enn 350 mennesker, kvinner, menn, barn, ungdom og eldre fikk sin livsnerve brutalt og brått skåret over som en følge av en ulykke på veien. Tilbake sitter tusenvis av pårørende, venner, barn, kjæreste og foreldre, oppløst i tårer, sjokk og sorg over at en av deres kjære så brutalt ble tatt bort.
Også 1999 tegner til å bli et dødsår på norske veier. Bare i løpet av de siste ti dager har hele åtte mennesker omkommet i trafikken.
“Fra bønnemøte i Sarons Dal og rett i døden!” lød den dramatiske overskriften i dagspressen, da avisene beskrev en dødsulykke som skjedde forrige helg på E 39 ved Flekkefjord. Denne tragiske ulykken som i følge politiet skyldes stor fart krevde tre unge liv. To ungdommer ble også kvestet for livet. I dagens avis leser jeg at “15 åring omkom under øvelseskjøring” mens nyhetene på tekst tv forteller om nok en dødsulykke omtrent på samme sted der min bror omkom. Her omkom en 38 år gammel mann, som på lik linje med min egen kjære bror trolig har sovnet bak rattet.
Alle ulykkene og det at jeg personlig er rammet får mine tanker til å gå tilbake til en februarkveld i 1987 da to ungdommer jeg selv stod svært nær ble brutalt drept da bilen de kjørte smalt inn i muren ved Kristiansand kirkegård. Sorgen etter denne ulykken kun selv etter mange år ennå være tung å bære.
“Ulykkesmarerittet på norske veier ser ut til å fortsette også i år, og hver eneste en av dem forutsaker nye tårer og sorg for oss som tidligere er rammet,” forteller en mor som selv mistet sin sønn for tre år siden i en bilulykke. “Sorgen og smerten etter minstemann som nå er borte vil aldri gi seg,” forteller kvinnen med tårer i øynene.
“Få forstår det marerittet vi som har mistet noen i trafikken opplever i årene etterpå,” sier kvinnen som har etterlyst profesjonell krisehjelp.
“Ved større katastrofer som tar mange liv, får de etterlatte tilbud om hjelp til å bearbeide sorgen, men når en dør er det ingen som bryr seg om oss,” sier kvinnen som føler seg sviktet både av Gud og mennesker. Også jeg og min familie savnet slik hjelp i etterkant av ulykken som rammet oss i mars 1998.

Den 5 mars 1998 rammet tragedien både meg og hele min familie. I dag når denne artikkelen skrives er det gått litt over ett år siden den tragiske bilulykken skjedde på E 18 nesten 4 km syd for “Sørlandsporten”. Selv om det nå er gått litt over ett år siden tragedien hendte er det ennå mange av oss som føler savnet etter Odd. Fremdeles roper hans to barn, Morten og Monica etter sin pappa, og fremdeles finnes det en mor og far som gråter over at et av deres barn, så brått fikk livet avsluttet. Jeg har valgt å skrive denne artikkelen av flere grunner, dels for å minnes Odd som nå er gått bort, og dels for at min brors tragiske død skal være en påminnelse til andre om å oppføre seg varsomt i trafikken. En ulykke kan ramme hvem som helst.
I 1998 ble mer enn 350 mennesker drept i ulykker på norske veier. Hver eneste ulykke er en tragedie for dem som rammes og man sitter igjen med mange spørsmål.
Hvorfor skjedde det, og hvordan kan en kjærlig Gud ha en mening i dette onde og meningsløse som skjedde?
I dag når dette skrives går også mine tanker til familiene til de to som omkom på våre veier i dag. Først omkom en mann i slutten av 30 årene på den samme veistrekning som for et år siden krevde livet til min kjære storebror. I den andre ulykken omkom en 15 år gammel gutt fra Drammens distriktet i en tragisk utforkjøring. Mine varme tanker og omsorg går til 15 åringens foreldre, eventuelle søsken og flokken av venner som står tilbake med dyp sorg og tårer etter at 15 åringens liv fikk en så brutal slutt. Varme tanker og dyp medfølelse går også til de etterlatte etter han som omkom like syd for Tvedestrand. Til hans eventuelle kone, barn og andre som stod ham nær i livet.
Hver eneste dag fremover vil bli mørke og sorgfulle dager for dem som i dag så brutalt ble rammet av den desidert største katastrofe som kan ramme oss. At en av dem vi er glad i blir tatt bort på en brutal og meningsløs måte..
Sammen med alle som er rammet føler jeg trang til å skrike ut til Ham som altfor ofte er langt borte: “Gud hvor er du? og hvorfor?!” Men fra Ham som  er der “oppe”, kommer intet svar. Kun min egen røst som vender tilbake, der er ingen svar på mine rop, der er ingen som ser mine tårer. Jeg slukker lyset og roper ut med  tårer i øynene. Hvorfor Herre? Hvorfor?

Denne saken ble opprinnelig publisert i Søkelys i mai 1999 og skrevet etter et vondt og vanskelig år. Og i årene etter har jeg jevnlig blitt minnet om sorgen og brå død som har rammet andre både her hjemme og ute i den vide verden. I dag kunne Fædrelandsvennen fortelle at en 20 år gammel mann hadde omkommet i en trafikkulykke på Varoddbruen i dag tidlig. Igjen kommer sorgen og tårene til en familie som brått har fått oppleve det samme som meg. Nemlig å se at en av sine kjære brått er revet bort. Det tragiske er at dette skjer for ofte, så alt for ofte -og også kristne blir rammet. Jeg har tidligere publisert saker hvor vi leser at hele kristne familier blitt utslettet som en følge av en ulykke i trafikken. Jeg satt tårevåt og skrev om den troende pastor familien bestående av Michael Cruce (43) som tjente som ungdoms-pastor i Rosebower Baptistkirke i Kentucky, hans kone Monica og to sønner Joshua (17) og Caleb på 14 -som alle brått omkom i en trafikkulykke i oktober 2014.  Den triste saken er omtalt her og i mai i år kunne Søkelys fortelle at en pastor og tre sønner omkom i trafikkulykke etter en eksamens avslutning for far som hadde bestått eksamen i teologi. Også den ulykken i likhet med de mange vi jevnlig hører om berører dype strenger i meg og fortelle igjen og igjen at livet er skjørt, og at farer, dødelige farer truer hver gang vi setter oss i bak rattet. Som kristne har vi ingen forsikring, ingen garanti som sier at vi er unntatt de ting som rammer mennesker verden over. Dette fikk vi et vitnesbyrd om da den velkjente pastor David Wilkerson omkom i en trafikkulykke i april 2011. I oktober 2013 kunne Søkelys fortelle at Reinhard Bonnke medarbeider Brad Braland som jobbet  i Christ for all Nation (CfaN) omkom i en tragisk trafikkulykke lørdag. Og disse er ikke alene, kristne i aktiv tjeneste verden over kan bli rammet av ulykker og brå død, og Skriften sier: ” For tid og hendelser møter dem alle.” (Pred. 9,11)  Dog kan vi som kristne midt i alle spørsmål, midt i sorgen når den rammer, likevel frimodig proklamere ut døden ikke er det endelige, fordi at for Guds barn er døden også en bro til Livet. Dette blir også understreket av noen svært frimodige ord fra Jesu Kristi munn: “Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”  I tunge stunder kan vi alle komme med vår nød og smerte til ham. Sal 23:4 “Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.” -var noen ord skrevet ned av bibelens kong David. (foto av familien  Michael, Monica, Joshua og Caleb Cruce som omkom i en ulykke i 2014)

Må Herren omslutte oss i sin kjærlighet!