Diskrimineringsnemda`s avgjørelse i klagesak mot Unibuss fra blogger Jan Kåre Christensen

Postboks 208 Sentrum (+47) 90933125 post@diskrimineringsnemnda.no www.diskrimineringsnemnda.no
5804 Bergen

Sak 20/42

Jan Kåre Christensen
representert av
advokat Josefine Wærstad/Yrkestransportforbundet
mot
Unibuss AS
representert av advokat Johannes Straume/ NHO transport

Uttalelse av 24.09.2020 fra Diskrimineringsnemnda, sammensatt
av følgende medlemmer:

Ivar Danielsen (nemndleder)
Ingun Fornes
May-Britt Erstad

Saken gjelder spørsmål om et busselskap har handlet i strid med forbudet mot
diskriminering på grunn av religion, ved å gi en sjåfør tjenestepåtale for å ha
hørt på religiøse radioprogrammer under busskjøring. Saken gjelder videre
spørsmål om busselskapet har utsatt sjåføren for gjengjeldelse.
Sakens bakgrunn
Jan Kåre Christensen er bussjåfør og er ansatt i Unibuss AS.
Unibuss og Christensen hadde et møte 6. november 2019. Bakgrunnen for møtet
var ifølge tjenestepåtalen flere kundeklager om «høylytt religiøs
prekener/propaganda.» Høyt volum på radioen var også et tema under et møte
mellom partene i februar 2016.
Christensen fikk en tjenestepåtale 11. november 2019 fra Unibuss.
Tjenestepåtalen omtalte fem kundeklager fra perioden august 2019 – oktober
2019. Christensen har tidligere fått tjenestepåtaler av Unibuss for andre forhold
enn radiobruk.
Yrkestrafikkforbundet ved advokat Josefine Wærstad tok 20. november 2019
kontakt med Unibuss for å få omgjort tjenestepåtalen.
Unibuss avslo forespørselen 18. desember 2019.
Partene hadde et møte 29. mai 2020, der Unibuss blant annet tok opp en klage
datert 20. mai 2020 på høylytt radiobruk. Samme dag var gruppeleder med
Christensen på busstur for å veilede om akseptabelt volumbruk på radioen.
Christensen fikk en ny tjenestepåtale 10. juni 2020.
Frem til 15. desember 2019 het det følgende om radiobruk i Unibuss sin
sjåførhåndbok:
«Vær nøye med å ha på volumet på et slikt nivå at det ikke forstyrrer din
kommunikasjon med kundene».
Sjåførhåndboken ble endret 16. desember 2019 slik at det nå heter at:
«Vær nøye med å ha volumet på et slikt nivå at det ikke forstyrrer
kundene.»
Christensen brakte saken inn for Diskrimineringsnemnda ved klage av 23. januar
2020.
Saken ble behandlet i nemndas videomøte 17. september 2020. I behandlingen
deltok Ivar Danielsen (nemndleder), Ingun Fornes og May-Britt Erstad.
Sekretariatet var representert ved Kristine F. Sandven, Tonje Taranger og Laila
P. Kaland. Kristoffer Østrem deltok som observatører. Jan Kåre Christensen,
advokat Josefine Wærstad, Per Christian Bing og advokat Johannes Straume
deltok per telefon under den muntlige behandlingen av saken.

Partenes anførsler
Christensen har i hovedsak anført:
Christensen er diskriminert og trakassert av Unibuss på grunn av sin tro, ved
tjenestepåtalen fra november 2019.
Det å høre på kristen radio må regnes for et religionsuttrykk på lik linje med å
bære kors eller hijab, og omfattes dermed av lovens diskrimineringsvern.
Dersom ikke han, på samme måte som andre, kan velge hvilken kanal han vil
høre på, så er dette diskriminering fra arbeidsgiver. Unibuss kan ikke gi han
tjenestepåtale på grunn av at han hører på en kristen radiokanal.
Christensen liker å høre radio når han kjører buss. Han har ikke radioen høyt på,
men det kan ha hendt at han har skrudd opp lyden noe om det har vært noe han
har hatt spesielt lyst til å høre. Kundeklagene oppleves som grunnløse og
oppkonstruerte siden Christensen ikke liker høy lyd. Christensen har ikke brutt
selskapets retningslinjer. Dersom det ikke er lov å høre på programmer med
religiøst innhold bør dette presiseres. Det er heller ingen retningslinjer for hvor
høyt sjåførene kan ha radioen på, eller at sjåførene må slå av om noen klager.
Tjenestepåtalen er begrunnet dels i volumet, og dels i innholdet i
radioprogrammene. Tjenestepåtalen er et uforholdsmessig inngrep. Hensynet til
passasjerene kan ivaretas ved at de kan flytte seg bakover i bussen, eller ved å
skru av radioen om det kommer klager. Manglende retningslinjer for volum og
innhold, kan i seg selv tilsi at inngrepet er et uforholdsmessig inngrep i
religionsfriheten, se LDN 46/2014 om bruk av kors i NRKs nyhetssending.
Unibuss bestred sykemeldingen hans fra 26. juni til 3. juli 2020. Det er
gjengjeldelse for at han klaget saken inn for Diskrimineringsnemnda.
Christensen har satt frem krav om oppreisning på kroner 200 000.
Unibuss har i hovedsak anført:
Unibuss har ikke diskriminert Christensen.
Unibuss har ikke nektet Christensen å høre på radio. Christensen kan også selv
velge hvilke kanaler han vil høre på. Tjenestepåtalen ble gitt etter flere
uavhengige kundeklager over at radioen stod høyt på. Allerede i møtet 4. februar
2016 ble Christensen bedt om å holde volumet på et slikt nivå at passasjerene
ikke ble forstyrret. Et offentlig kollektivtilbud er ikke et sted for høylytt religiøs
forkynnelse. Passasjerene som tar kollektivtrafikk, ønsker ikke nødvendigvis å bli
påtvunget andres livssyn. Unibuss er derfor lydhør overfor klager fra kundene.
Det kan vanskelig kalles diskriminering at kundene klager.
Christensen har ikke bare hatt radioen høyt på, han har også gått inn i
diskusjoner med kundene. Passasjerene som klager blir devaluert som
«kristendomshatere», jf. et av hans blogginnlegg der det het at
«Det var ei svært frekk og gammel dame som satt seg bak meg for å finne
ut hva jeg spilte. Hun var en skikkelig kristendomshater og vare bare ute
etter og ta meg. Slike mennesker overser jeg, og alt det andre viser bare
at dette er mennesker som er ute etter trøbbel.»

Unibuss har ansatte fra over 50 ulike opprinnelsesland, som antageligvis tilhører
flere ulike religioner. For Unibuss er det underordnet hvilken religion folk tilhører.
Det sentrale er at man viser hverandre respekt. Det er derfor ikke åpnet for
misjonering eller andre religiøse aktiviteter på arbeidsplassen.
Unibuss stiller seg uforstående til påstanden om gjengjeldelse. Christensen har
på bakgrunn av kundeklager blitt fulgt opp i henhold til selskapets rutiner.
Unibuss kan ikke se at det er grunnlag for kravet om oppreisning
Nemndas vurdering
Spørsmålet for nemnda er om Unibuss har diskriminert Christensen på grunn av
hans religion, ved å gi Christensen en tjenestepåtale. Spørsmålet er videre om
Unibuss har utsatt Christensen for gjengjeldelse på grunn av klagen hans til
Diskrimineringsnemnda.
Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 første ledd forbyr diskriminering på
grunn av religion. Etter § 14 er det forbudt å gjengjelde mot noen som har
fremmet en klage på diskriminering.
Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er
lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 9 eller bestemmelsen om positiv
særbehandling i § 11. Med direkte forskjellsbehandling menes at en person
behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en
tilsvarende situasjon på grunn av religion, jf. § 7.
Christensen har blitt behandlet dårligere enn andre i lovens forstand ved å få en
tjenestepåtale.
Høyesterett har i avgjørelsen i Rt. 2014 s. 402 avsnitt 55 formulert årsakskravet
slik at arbeidsgiver må ha lagt «avgjørende vekt» på det aktuelle
diskrimineringsgrunnlaget (her religion), for at det skal foreligge
forskjellsbehandling i strid med loven. Ved vurderingen av om det er lagt
avgjørende vekt på religion i denne saken gjelder bevisbyrderegelen i
likestillings- og diskrimineringsloven § 37. Diskriminering anses å ha skjedd
dersom det foreligger omstendigheter som gir «grunn til å tro» at diskriminering
har skjedd, og den ansvarlige ikke «sannsynliggjør» at det likevel ikke har
skjedd.
Nemnda tar først stilling til om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å
tro at Christensen ble diskriminert da han fikk en tjenestepåtale.
Tjenestepåtalens formulering, «høylytt religiøs prekener/propaganda» tilsier at
Unibuss vektla både volumet og innholdet i radioprogrammene, da Christensen
fikk en tjenestepåtale. Både i tilsvaret og under den muntlige forhandlingen
gjentok Unibuss at offentlig kollektivtrafikk ikke er et sted for høylytt
forkynnelse. Nemndas vurdering er at det samlet sett gir grunn til å tro at
religion ble vektlagt av Unibuss.
Spørsmålet for nemnda blir videre om Unibuss har sannsynliggjort at ileggelsen
av tjenestepåtalen likevel ikke skyldtes Christensens religion.

Utover å gjengi klagegrunnen sier ikke tjenestepåtalen noe om innholdet i
programmene. I tjenestepåtalen går det frem at Christensen ikke mente at «det
var høylytt». Volumet på radioen var også et tema mellom partene også i 2016.
Dette er forhold som tilsier at det var volumet på radioen som var det sentrale
for Unibuss, og ikke innholdet i programmene. Nemnda vektlegger videre at
Unibuss ikke har retningslinjer for hvilke programmer sjåførene kan høre på, og
at Unibuss endret retningslinjene sine etter at tjenestepåtalen ble gitt, slik at det
nå går enda tydeligere frem at volumet ikke skal forstyrre passasjerene. I
samme retning trekker det at Christensen i etterkant av tjenestepåtalen fikk
veiledning fra Unibuss når det gjaldt volumet på radioen i bussen. Nemndas
vurdering er etter dette at Unibuss har sannsynliggjort at Unibuss ikke la
avgjørende vekt på religion ved tildelingen av tjenestepåtalen til Christensen.
Unibuss har dermed ikke diskriminert Christensen på grunn av religion.
Nemnda har kommet til at heller ikke klagen over gjengjeldelse kan føre frem.
Unibuss bestred Christensens sykemelding for et gitt tidsrom sommeren 2020.
Bestridelsen av sykemeldingen skjedde etter at Christensen hadde klaget til
Diskrimineringsnemnda. Selv om rekkefølgen i disse hendelsene isolert sett kan
være et moment for at det er grunn til å tro at det er sammenheng mellom
klagen og bestridelsen av sykemeldingen, så er det ingen andre forhold som
trekker i denne retningen. Unibuss har ikke vist til klagen som begrunnelse for å
bestride sykemeldingen. Det må også være en viss adgang for en arbeidsgiver til
å vurdere sykemeldinger. Et annet resultat ville utelukke en arbeidsgiver fra å
bestride sykemeldinger, i saker om diskriminering som er reist for
Diskrimineringsnemnda. Nemndas vurdering er at det ikke er grunn til å tro at
Unibuss har utsatt Christensen for gjengjeldelse.
Nemndas konklusjon er at Unibuss ikke har diskriminert Christensen på grunn av
religion, eller utsatt ham for gjengjeldelse. Kravet om oppreisning kan da heller
ikke føre fram.
Nemndas uttalelse er enstemmig.

Diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse:
Unibuss AS har ikke diskriminert Jan Kåre Christensen på grunn av religion.
Unibuss AS har ikke utsatt Jan Kåre Christensen for gjengjeldelse.

Ivar Danielsen
nemndleder

Ingun Fornes May-Britt Erstad
Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signaturer

 74 total views,  1 views today

Facebook Comments